Nå må jeg si at jeg er skuffet. Flere måneder før vår lille familie flyttet på landsbygda, ble det klart at kommunen vi skulle flytte til – og nå bebor – befant seg på 415. plass, av i alt 431 kommuner, på SSBs likestillingsbarometer. Det var rent så jeg begynte å glede meg til å bli Mann, med stor M, just som mennene her omkring, med bredbent gange og tilmålt tid på sofaen.

Slik skulle det imidlertid (Djises, jeg er ligger visst under en uforklarlig trang til å bruke “imidlertid” så ofte jeg kan for tiden) ikke gå. Tvert om er jeg blitt mer som Freddie Mercury oppi her, om ikke av fremtoning, så i alle fall i gavnet. Skjønt det visstnok er von i hangande snøre, idet både fruen og svigermor ivrer for at jeg skal gå til anskaffelse av stedets obligatoriske mannsplagg: En varmedress, som gjengitt til høyre. Enda det er lokal comme il faut, er jeg ennå ikke helt fortrolig med å spankulere rundt som en krysning av fisker, anleggsarbeider og bonde.

Jada, jeg er en konservativ faen, som trenger å fornye de utslitte kalosjene, og som, enda jeg aldri har hatt det for vane, seriøst har overveid å bruke dress til hverdags. Type Saville Row. Alt snakket om hodeplagg her i sommer derimot, var sludder og vrøvl, fra ende til annen. Jeg har i det hele tatt lett for å vrøvle, skjønt det visstnok er bloggernes privilegium, men jeg lover å hente meg inn igjen.

Markedsføring ikke svaret

Saken er nemlig den at SSBs likestillingsbarometer fikk meg til å kontemplere Bygde-Norges generelle utfordringer. Her i høst så jeg nemlig et TV-program om hvilke tiltak distriktene bør treffe for å få de unge utflytterne tilbake. Som så mange ganger før, lot jeg meg forbløffe av hvor mange som faktisk mener at svaret er god markedsføring. Det de helt synes å glemme, er at utflytterne alt kjenner hjembygden, og at de forlot den fordi det den har å by på helt enkelt er for utilstrekkelig. Følgelig må bygdemarkedsførerne simpelthen lyve om de skal lage kampanjer som har effekt. Eller hva hadde de egentlig tenkt? Å satse på at design og visuelt ferniss er nok til å få utflytterne hjem igjen, så de i det minste rekker å fastslå at innpakningen visst var ny, mens innholdet er just hva de en gang rømte fra?

Markedsføring er bra når man har noe å fortelle. Har man ikke det, bør man heller bruke pengene på å få noe det er verdt å markedsføre på plass først. Det eneste sikre er at det tjener liten hensikt å bruke svære summer på å fortelle målgruppen noe den alt vet. Eller verre: Noe den helt åpenbart skyr. Distriktenes problem er nemlig ikke at utflytterne mangler kjennskap til hva de byr på. Tvert om er de pinlig klar over hvor lite de har å gi dem. Følgelig er bygdenes problem snarere strukturelt og/eller infrastrukturelt, om man vil.

Som representant for en motstrømsfamilie, som nylig flyttet fra byen, til min kones hjembygd, har jeg det siste halvåret holdt meg med en blogg om bygdelivets utfordringer, sett fra en innbarket bymanns ståsted, hvor jeg har berørt noen av disse problemene:

• Luftbåren eliksir, 31.07.2009
• Kollektivsjokk, 31.07.2009
• Kultursjokk 1, 1.08.2009
• Kultursjokk 2, 2.08.2009
• Kultursjokk 3, 3.08.2009
• På to hjul i svingene, 3.08.2009
• Ikke helt turbo, 3.08.2009
• Carbonara a la bolognese, 6.08.2009
• Det forjettede fergeleiet, 6.08.2009
• Mens vi venter på fremtiden, 13.08.2009
• Blending in, 20.08.2009
• Mål og mening – eller meninger om mål, 21.08.2009
• Kultursjokk 4, 22.08.2009
• Kultursjokk 5, 25.08.2009
• Landlig og urban kafékultur, 28.08.2009
• Omprogrammering, 31.08.2009
• Opportunities missed, 2.09.2009
• Kultursjokk 6, 3.09.2009
• Engelsk versus… engelsk?, 5.09.2009
• Kultursjokk 7, 7.09.2009
• Landlig futurisme, 8.09.2009
• Ålreite dyr, 12.09.2009
• Der ingen burde bu, 12.09.2009
• En fortapt sønns hjemkomst, 16.09.2009
• Nå må vel ungdommen bli værende, 24.09.2009
• Farvel til impulsiviteten, 25.09.2009
• Landlige inntrykk, 1.10.2009
• En strøm av gode vibrasjoner, 12.10.2009
• Privat integreringsoffensiv, 18.10.2009
• Forvirringen er total, 19.10.2009
• Trosser alle forutsetninger, 22.10.2009
• Det gjelder å ta til takke med det man har, 22.10.2009
• Skolens fremtid i tynn tråd, 24.10.2009
• Hjelpeløs uten nett, 25.10.2009
• Landlig shoppingeventyr?, 26.10.2009
• Skolemassakrene fortsetter, 2.11.2009
• Slutt på sortmalingen, 3.11.2009
• Så nært, men dog så fjernt, 14.11.2009
• Mye bedre under krigen, 15.11.2009
• Kraftutbygging: Gylden sjanse for Tysnes, 16.11.2009
• Bright lights, big city, 22.11.2009
• Distrikts-Norges problem: Mangler fagmiljøer, 22.11.2009
• Bokbåten kjem!, 25.11.2009
• Løp for livet!, 6.12.2009
• Tysnes: Vi kan – om vi vil, 6.12.2009
• Landlig adspredelse, 11.12.2009
• Mediale dagdrømmer, 12.12.2009
• Digital kino til Tysnes, 2.01.2010
• Pest eller kolera, 16.01.2010
• Renseri etterlyses, 16.01.2010

Så ingen skal fortelle meg at dårlig markedsføring er problemet, men for all del:

Du snakker om å skite i eget rede! Som informatør kunne jeg sikkert ha gjort gode penger på å overbevise kommunen om hvilke underverker som kunne oppnås med god PR. Uheldigvis tilhører jeg en formodentlig ikke altfor stor gruppering innen profesjonen, som ivrer for å tilføre faget et snev av etikk og sanndruhet, og har forlengst erkjent at det ikke bare er vanskelig å selge folk katta i sekken, men dertil moralsk forkastelig.

Bloggposten fortsetter på neste side.

Far har hatt huset for seg selv det meste av helgen, med full kontroll over egne gjøremål, som avstedkom en relativt slapp lørdagskveld med film i DVD-en og en søndag med forefallende arbeid. Frokost og lunsj ble først inntatt på ettermiddagen, da jeg satte meg ned foran tv-en, og zappet meg gjennom følgende utvalg:

1. NRK 1: Vintersport av noe slag
2. NRK 2: Et svik mot oss alle (som jeg alt hadde sett)
3. NRK 3: Krem Nasjonal
4. TV 2: Jakten på kjærligheten
5. TV3: The Cougar
6. TVNorge: So you think you can dance
7. FEM: Modelljakten 35+
8. Viasat 4: Deadliest catch
9. TV 2 Zebra: Bubber og BS på nye ville veier (info ikke tilgjengelig på egne nettsider)

Jeg kunne naturligvis ha zappet videre, i håp om å finne noe verdt å se, men på dette punktet var depresjonen et ugjendrivelig faktum, er jeg redd. Og for all del: Treholt-dokumentaren var interessant nok, den, om det ikke var for at den alt var sett, og Krem Nasjonal er en utmerket programpost for barna.

Utover det syns jeg nok utvalget var relativt nedslående. Alt i kjølvannet av avisenes dominerende overskrifter de siste månedene, om X Factor, Skal vi danse og Da damene dro. Det kunne være fristende å bruke det som barometer for nasjonens intellektuelle kapital, som det så fint heter nå om dagen. For TV-kanalene sender ikke bare det de tror publikum vil ha. Sortimentet er resultat av nitide målinger, som med all tydelighet demonstrerer hva vi – det vil si det store grosset av oss – foretrekker å se.

Og alle avisene er blitt tabloider.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men selv har jeg bare lyst til å dra dynen over hodet, i håp om at det hele var en vond, vond drøm.

Bare for å våkne til nyheten om at det snart er tid for Farmen igjen.

Trøste og bære…

Denne uken ble årets offentlige nettsteder utpekt av Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT), der Tromsø kommune fikk prisen for årets kommunale nettsted, mens årets statlige nettsted ble Regjeringen.no, og årets tilgjengelighetspris gikk til Sørum kommune.

Tromsø kommune, som altså stakk av med den gjeveste prisen, fikk full pott, altså 100 prosent, på tilgjengelighet, 92 prosent på brukertilpasning, 84 prosent på nyttig innhold, og høstet dermed et gjennomsnitt på 92 prosent, med seks stjerner i margen.

Les mer om kåringen her

Faksimile av Beta Trondheim

Samtlige praktfulle eksempler på at det tross alt går rett vei, om enn noe tregt enkelte steder, ikke minst når det gjelder brukerdelaktigheten. Som jeg tidligere har vært inne på, går imidlertid enkelte kommuner foran med et godt eksempel. Blant disse finner vi ikke minst:

• BÆRUMbeta
• Beta Trondheim

Ingen av dem å forveksle med kommunenes regulære nettsider, dog (som henholdsvis er www.baerum.kommune.no og trondheim.kommune.no). Alt dette mye takket være ildsjeler, som Pål Hivand i vår gamle hjemkommune, Bærum.

Uavhengig av Difi-kåringen denne uken, snublet jeg imidlertid over en fantastisk spennende satsing fra nok en trøndelagskommune, Orkdal, som tar tak i distriktskommunenes utfordringer på forbilledlig vis, på det nye nettstedet Portal Orkdal 2040 (som avbildet på toppen).

Skjermdump av SimOrkdal

Her byr kommunen på vyer og informasjon, aktiv invitasjon til bruker- og innbyggerinnspill, både gjennom forum og kommentarfunksjoner, og, ikke minst, et tilbud til de lekne, i form av Sims-klonen SimOrkdal, som du ser en skjermdump av til venstre.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg smilte litt da jeg så forsiden, med en amerikansk skyline, på høyde med det beste i utlandet. I alle fall til det demret at illustrasjonen nok ikke er så alvorlig ment.

Initiativet derimot, bør stå som et skinnende eksempel for kommuner med de samme utfordringene som distriktskommuner flest; bortfall av arbeidsplasser, avfolkning og rasering av det kulturelle og offentlige tilbudet. Jeg bor selv i en slik kommune, som for øvrig høstet fire stjerner i Difi-kåringen, og som dermed kunne ha profittert på å tenke litt mer som orkdølingene.

For øvrig kan du lese mer om vår families rurale utfordringer her.

Det var ikke måte på bestyrtelse her hjemme da sveitserne hin helg gikk til urnene og vendte tommelen ned for minareter i alpelandet. Nazibeskyldningene satt løst, tillikemed en serie andre, ikke spesielt favorable karakteristikker av den sveitsiske folkesjel, som til de grader bryter med våre norske og humanitære verdier.

Det gikk til og med så langt at Dagsavisen sist mandag trykte denne forsiden, som konstituert sjefredaktør Arne Strand forklarte slik, ifølge db.no samme dag:

– Vi har fått noen, men ikke mange negative reaksjoner fra lesere i dag, sier Strand til Dagbladet. Han mener forsidemanipulasjonen av det sveitsiske flagget ikke er ment å være et hakekors.

– Det er ment som et varsel om at noe er i emning. Vi vil si hva vi mener om et reaksjonært folkeavstemningsresultat som går mot toleranse og religionsfrihet. Mørkeblå krefter. Vi setter ikke likhetstegn mellom Sveits og nazisme, framholder Arne Strand og utdyper:

– Forsida er uheldig fordi den er misforstått. Folk har forstått det til å være et hakekors. Det er et sterkt virkemiddel som ble uheldig fordi så mange så noe helt annet i det, sier Arne Strand.

Høhøhø, Arne… Du sier noe! Selv en analfabet kan da se at flagget prydes av to firetall!

I dag slipper imidlertid NTB følgende bombe (her gjengitt hos VG Nett):

54 prosent av de spurte i en ny meningsmåling sier nei til et forbud mot minareter i Norge. 46 prosent av dem som har gjort seg opp en mening er for.

Hmm… 46 prosent, hva? Skarve elleve prosentpoeng unna de 57 prosentene sveitsere som ønsker minaretforbud, altså. Hva skal vi gjøre med det, da, Arne Strand?

Illustrasjonen på Dagsavisens forside i morgen (tilgi den hastig sammenraskede manipulasjonen)?

Ærlig talt, vi er ikke det bøss bedre enn sveitserne, hvor mye vi enn ynder å fremstille det slik. Og, bare for å ha én ting klart, dette handler ikke om minareter overhodet. Like lite som motstanden mot hijaber og snikislamisering egentlig handlet om noen av delene.

Få ganger har jeg fått slik overveldende respons som de gangene innvandring eller islam har vært oppe til drøfting i bloggen. Er det ikke minareter, er det voldtekter, snikislamisering, korrumpering av den norske kulturen eller… Vel, vi kan bare plukke fritt. Sjekk endelig kommentarfeltene i dette tilfeldige utvalget:

• Hijab, jøder og vikarierende argumenter
• Hijab-saken: Feminisme eller rasisme?
• Danske tilstander i Norge?
• Nedgangstider og rasemotsetninger
• Dialog fra skyttergravene?
• Uklarhet om radikal islam
• Norsk kultur en konstant?
• Frp-koden endelig knekket?

And the list could go on, som de sier, men ingen skal fortelle meg at 46 prosent av nordmenns motstand mot minareter handler om minareter.

Toppfoto: Urtehagen moske i Urtegata. Fotograf: Mahlum/Wikimedia Commons

Så var vi i gang igjen. Kåringen av Tordenbloggen (hva nå det mon bety) 2009, i regi av kollegiet bak bloggplukktjenesten Sonitus, er på trappene, for tredje eller fjerde gang, jeg husker ikke helt.

Frem til i år har ikke bare bloggere, men alle som leser blogger hatt fri tilgang til både å nominere og avgi stemmer i den uformeller konkurransen, som har bidratt til å konsolidere et bestemt bloggmiljøs inntrykk av egen fortreffelighet – en effekt som nå vil forsterkes ytterligere. For hør bare:

[…] Tanken er at de 100 bloggerne som har blitt plukket oftest til Sonitus i perioden 1.februar 2009 til 1.november 2009 inviteres til å levere inn sine lister over de 10 beste bloggene i landet. Så har vi kalkulert med at en viss andel av de hundre inviterte kommer til å ignorere henvendelsen, eller takke nei, så for å gardere oss har vi kastet nettet litt videre enn topp 100. Vi har gått ut fra en liste på ca 150 stykker, hvorav noen har falt ut fordi vi ikke har klart å finne kontaktinformasjon, og har dermed sendt ut rundt 130 invitasjoner…

Tordenhjorthen fjerner silkehanskene.

Jaha, tenker jeg, som alt i utgangspunktet hadde visse betenkeligheter ved hele tevlingen, og for lengst har annonsert min “manglende tilhørighet i det ganske tett sammenfiltrede miljøet”. Og just det siste har vært et stort problem, etter mine begreper. Så stort at konkurransen er blitt – eller hele tiden har vært – en parodi på selve essensen i konkurransebegrepet.

Ikke mail meg

Siden jeg selv er blant de 40 mest plukkede bloggerne på Sonitus i år, gjør jeg regning med at mange anser meg blant denne klikken av “de 100 bloggerne som har blitt plukket oftest”, og at jeg dermed er en selvskreven påvirkningskandidat. Så ikke, er jeg redd (eller skulle jeg si heldigvis?).  Nå burde jeg muligens utvise takknemlighet over å ha blitt så megen ære til del, men må tilstå at æren er ytterst tvilsom. Hvorfor? Hovedsakelig fordi den ekstremt snevre, også i anskuelses- eller meningssammenheng, gjengen bak filtrerer bort bloggposter som strider mot egne oppfatninger (for eksempel slike som setter spørsmålstegn ved våre dagers feminisme). Så mye for fremme av et genuint alternativ til MSM (altså mainstream media), som de liker å kalle dem. Men nok av det.

Det hele betyr, kort fortalt, at hvor mottagelig jeg enn måtte være for påvirkning, vil ethvert forsøk på slik manipulering være fåfengt, all den tid jeg altså ikke befinner meg blant de nominerende – hvor mye ildsjelene bak Sonitus nå måtte hevde det motsatte. Eller sagt på en annen måte: Ikke ring oss, vi ringer Dem.

I år, som tidligere år, akter jeg å innta en befriende distanse til det hele, selv om jeg nok skulle ønske at en uhildet kåring, uten dette preget av gjensidig beundring, var mulig – i en setting der vanlige lesere la premissene.

Når det er sagt, har Sonitus-folkene, og kanskje Hjorthen, først og fremst, lagt for dagen en beundringsverdig innsats. Som konkurranse betraktet derimot, må jeg med skam melde at Tordenbloggen er rimelig verdiløs. Hadde den enda vært underholdende, men maken til oppjaget kakling skal man lete en stund etter.

Ach… Vi klasker til med Kaptein Tordenbrak i år også. En klassiker til glede for nye lesere:

Kjapp epilog: Denne bloggposten var sant å si ikke ment som et debattinnlegg, hverken om Tordenbloggen, Sonitus eller sneversynte bloggeliter, men om det nytteløse i ethvert forsøk på å påvirke en antatt “nominant”. Forsøkene på begrunnelse er ingenlunde å oppfatte som invitasjon til debatt, men om noen veldig gjerne vil, er kommentarfeltet åpent, så lenge det ikke forventes at jeg engasjerer meg.

God og prestisblottet blogging ønskes alle og enhver!

*Eventuelt ruller

At dagspressen er på desperat jakt etter nye inntekts- og sparetiltak, turde være en kjent sak for de aller fleste etter hvert, men Dagbladets omlegging til semi-magasinformatet 260 x 365 millimeter skal visstnok ikke være økonomisk motivert, skal vi tro sjefredaktør Anne Aasheim:

– Dette er definitivt et utviklingstiltak, der hensikten er å skape en mer kompakt og moderne nyhetsavis. De redaksjonelle ressursene er de samme som før, men vi får noen hyggelige gevinster i form av at utgaven blir billigere å trykke, sier hun i et intervju med egen nettutgave i dag.

Hun er også nøye med å presisere at tiltaket er et rent søndagseksperiment, og er nok innforstått med at det kan slå begge veier. Jeg er enig med medieanalytiker Erik Wilberg, som mener reaksjonene kan variere fra “redaksjonelt nyskapende” til “nest siste krampetrekning”, men syns, som ham, at det er et helt ok grep, dersom det får Dagbladet til å fremstå annerledes.

Skal avisen det, tror jeg imidlertid innholdet også må spesialtilpasses formatet, med et betydelig mindre innslag av såkalte hendelsesnyheter, men desto mer rom for analyse, feature, bakgrunnsstoff og kommentar. Etter MEMO-fadesen for noen år tilbake, er det slett ikke sikkert at de er så lystne på det, men det vil de nok være tjent med, nå som Ny Tid er blitt et tannløst underbruk av Vårt Land.

Når alt dette er sagt, forholder jeg meg relativt likegyldig til det hele. Ikke fordi jeg har lave forventninger til den nye dagbladetsatsingen, tvert om, men fordi jeg helt og holdent har gitt opp papir. Det er jeg nok ikke alene om.

Tro når den virkeligheten demrer for dem?

Sen tilføyelse: Å pokker…

Toppfoto: Sjefredaktør Anne Aasheim viser frem Dagbladets nye søndagsformat i denne faksimilen fra db.no

Jeg har ikke helt klart å engasjere meg i Peter Mueller-furoren disse siste to ukene. Ikke bryr jeg meg om skøyter, ikke om idrett, ikke om Peter Mueller og slett ikke om sextrakassering. Det blir ikke rare reaksjonene av slikt. Men det er lov, har jeg konkludert, å gjøre seg noen generelle betraktninger – mot et større bakteppe så å si.

Hvis beretningene om Muellers oppførsel stemmer, har han begått et overtramp som muligens burde ha strafferettslige implikasjoner, så vel som idrettslige konsekvenser.

Det vet skøyteforbundet også.

Av samme grunn er det ikke så vanskelig å forestille seg at oppsigelsen kan ha andre årsaker, uten at jeg anser det min oppgave å nøre opp under slike spekulasjoner.

Men det er litt interessant, er det ikke, at såkalte feminister, som leverer seksuelt trakasserende eller nedsettende merknader til menn, eller venninneflokken som gjør obskøne bevegelser i retning den passerende hunken, høster anerkjennelse (for å ta igjen?) og lystne fnis.

Det var Anne B. Ragde som fikk meg til å reflektere litt rundt alt dette da hun stilte hos Fredrik Skavlan sammen med medforfatter og -feminist Unni Drougge fredag kveld. Ragde, selverklært cougar, skryter av å forbruke yngre menn omtrent slik vi andre bytter sokker, til stor applaus fra rødstrømper på begge sider av kjølen. Du kan se hele innslaget ved å klikke på dette bildet (teksten fortsetter under):

Anne B. Ragde hos Fredrik Skavlan fredag 27. november 2009.

Jeg tror vi alle vet hvilken fnysende forakt Mads Larsen eller Preben Z. Møller ville bli møtt med er blitt møtt med.

Hva forteller det oss? Definitivt at noe er alvorlig galt fatt ved den moderne feminismen, som slett ikke søker likestilling, men undertrykking av de tidligere undertrykkerne.

La meg likevel, sånn for ordens skyld, klargjøre at jeg finner Mads Larsen relativt motbydelig. Det samme kan jeg imidlertid si om Anne B. Ragde.

Eller skulle det være forskjell på kjønnene likevel – og på hva de kan tillate seg?

Denne bloggposten er overhodet ikke gjennomtenkt, men jeg håper det er lov å spørre, på ikke-forutinntatt  grunnlag. Skjønt jeg definitivt er skeptisk til feminismen:

• NHO: – Den beste var en mann, 30.03.2009
• Befriende mannsdominans, 28.03.2009
• Journalistikk og feminisme på kollisjonskurs, 18.03.2009
• Akterutseilte feminister, 15.03.2009
• When in Rome…, 08.03.2009
• Hijab-saken: Feminisme eller rasisme?, 07.03.2009
• Nok feministpjatt, 19.11.2008

Jøje meg… Jeg var visst virkelig på feministhugget her i mars. Utvilsomt ansporet av kvinnedagen – og min sedvanlige iver etter å provosere.

Jeg leser en sak på Dagbladet.no, om protestene mot kraftlinjer over Hardangerfjorden, og merker hvor inderlig forbannet jeg blir. Men ulikt de andre forbannede, er jeg forbannet på just dem, ikke på Statkraft (eller hvem det nå er) Statnett, som arbeider for å utnytte våre fornybare energiressurser på best mulig vis.

Forargelsen bunner i bunn (how low can I go?) og grunn i erkjennelsen av at svært mange av protestantene ikke har den minste innsigelse mot utvinning av for planeten svært ødeleggende substanser i Lofoten. Men så er det da heller ikke der de bor. For Gud forby at noen begår slike uhyrligheter her!

Oppriktig talt: Skulle jeg ferdes langs Hardangerfjordens potensielle høyspentmaster og kraftlinjer, ville min første innskytelse trolig være hvilket fantastisk land vi har, som så forbilledlig kombinerer fremskritt og natur – i overflod, på begge sider av kraftlinjene. Ovenikjøpet ved hjelp av fremstilling av fornybar energi!

Samtidig sutres det over at det satses så lite på distriktene, og at arbeidsplassene i Distrikts-Norge uteblir. Når de så kommer, i form av arbeidsplasser i kraftindustrien – eller økonomisk kompensasjon for “skjemmende” kraftlinjer, blir man rasende.

For Norge skal forbli uforandret, må vite. Om det så koster hele verden livet.

Les for øvrig noen lignende betraktninger jeg begikk borti Depesjer 2. november 2006.

P.S. Og, for å sette tingene i sitt rette perspektiv: Her kan du lese mer om hva de protesterer mot.

Vi kommer ganske dårlig overens, partipolitikken og jeg. Antagelig er det et utslag av en individualisme som langt overgår evnen til å gå i takt, men også at jeg de siste 26–27 årene har funnet det praktisk talt umulig å finne et parti som fører en politikk jeg i det alt vesentligste kan tiltre. Like forbasket har jeg vært Ap-medlem de to siste månedene – forstå det, den som kan.

Tidligere i uken ramlet partiorganet “Sammen” ned i postkassen. “Sammen”! Jeg kjente hvordan hvert fiber i min gjennomført antikollektive kropp skrek i protest, og hvordan tankene jog gjennom hodet, fortvilt spørrende hva i himmelens navn det er jeg nå har rotet meg opp i.

Jeg skal være den første til å erkjenne at innmeldelsen muligens ikke var så veloverveid. Som god Høyre-mann reagerte jeg imidlertid temmelig spontant på Erna Solbergs svært tvetydige signaler rundt en Frp-inkludering i en borgerlig regjering – om en slik skulle vise seg aktuell. Samtidig hadde jeg lyst til å støtte vår lokale og usedvanlig sympatiske Ap-mann i sine vervebestrebelser. Høyre-mannen i meg har heller ikke store innsigelser mot at partinavnene nesten er det eneste som ellers skiller Ap og Høyre.

Når det er sagt, har jeg ett nesten altoverskyggende og viktig argument for innmeldelsen: Arbeiderpartiet er det eneste partiet som med rimelig grad av sannsynlighet kan forventes å få til et norsk EU-medlemskap – når opinionen én dag innser de andre utveienes utilstrekkelighet. Men det er et tema som overskygges av et langt viktigere et: Hensynet til planetens overlevelse.

På dette punktet fører Arbeiderpartiet en nesten schizofren tilværelse, med stor grad av hensynstagen til privatbilismen, kraftkrevende/forurensende industri – og olje- og gassutvinning, hvorav de to siste hensynene klassiske Ap-verdier, med Hele folket i arbeid (underforstått: manuelt arbeid og industriarbeidsplasser) som den bærende devisen.

Ved minste tegn til å helle mot olje- og gassutvinning i Lofoten, bærer det fluksens ut av partiet for min del, men inntil så (eventuelt) skjer, er jeg villig til å gi dem en sjanse.

Så får det heller stå sin prøve at jeg fremstår mer eller mindre politisk schizo. Men vær så snill… “Sammen”!?

Puh-lease…

P.S. Men jeg skulle gjerne ha hatt en partibok, altså.

Det er 20 år siden Muren falt i dag. Tenke seg til! Innerst inne er jeg vel glad for at den er borte, jeg som de aller fleste. Samtidig kan jeg liksom ikke helt hjelpe savnet etter et ryddigere verdensbilde, der vi i Det frie Vesten var good guys – og kommunistene i øst var bad. Veldig veldig bad.

Her i forrige uke ga jeg meg til å søke nettet etter gammelkommunistiske memorabilia, men fant med skam å melde ikke rare greiene å skrive hjem om. Inspirert som jeg var, av nostalgi, først og fremst, bestemte jeg meg for å stable på bena en subsite under Insignificances-paraplyen, hardkodet, slik vi gjorde for snart 20 år siden. Men ikke bare det: Sidene måtte føles litt tidlig 1990-talls også, tenkte jeg – minus de animerte gif-ene, som florerte på den tiden.

Man kunne kanskje forledes til å mistenke kommunistiske sympatier, men jeg tror ikke noe ville være lengre unna sannheten. På den annen side savner jeg dem jo, de gode, gamle kommunistbassene, med datsja og Volga ZIL med skinnluekledd sjåfør.

Jeg lanserte sidene i dag, med kun en håndfull minner og propagandaartikler fra den kalde krigen, men jeg lover å fylle på med mer i tiden som kommer. Lyst til å se? Bare klikk på bildet: