Nok en gang har blogging og arbeidsliv vist seg problematisk, kanskje sågar uforenlig, tross arbeidsgivernes jublende dans rundt de sosiale mediene de siste par årene. Det siste eksempelet så vi i avisene lørdag denne uken, da Ole Irgens, informasjonssjef i DnB  NOR og Vital Forsikring, i frustrasjon over hvor mye bøndene karet til seg i årets jordbruksoppgjør, buste ut med et forarget “Jævla bønder” i en bloggoverskrift. Med rette, vil nok de fleste si, men én ting er å mene det, noe helt annet å si det, om man befinner seg i en fremskutt posisjon, slik Ole Irgens gjør.

Det fikk han da også merke til gavns. Først i Nationen, dernest i svært mange av avisene som abonnerer på NTBs byråtjenester.

Ole Irgens, informasjonssjef i DnB NOR.

Jeg er glad jeg ikke befinner meg i Irgens’ sko, og fritt kan si jævla bønder, uten nevneverdig fare for represalier. Men så er jeg gudskjelov heller ikke belemret med kunder som kunne tenkes å ta anstøt av et slikt utsagn. Det er derimot Ole (vi er gamle venner, så han får tåle at jeg er litt familiær), som sikkert ikke i sin villeste fantasi hadde tenkt seg at bloggposten hans, enda den var slettet, skulle få så mange ben å gå på.

Selv om jeg helt ut deler Oles syn på bøndenes tøylesløse grådighet, syns jeg ikke tildragelsen egentlig handler like mye om hva han har skrevet privat, som om noen i hans posisjon overhodet skal ha lov til å ytre seg privat. Det kan selvfølgelig innvendes at en blogg, i den forstand at den befinner seg i det offentlige rom, ikke er privat. Samtidig er bloggene og andre sosiale medier (kanskje først og fremst Twitter), blitt den fremste arena for private ytringer – nesten i større grad enn passiaren over middagsbordet.

Kun plass for dåsemikler

På samme tid oppmuntrer næringslivet til utstrakt bruk av de sosiale mediene. Spørsmålet er bare hva de mener med det. Utelukkende skamløs PR for egen arbeidsplass og tannløs koseprat om MGP, med det resultat at egne ansatte fremstår som umælende, vilje- og meningsløse naut?

Spar oss. Det norske næringslivet er sjelløst nok som det er, der det flyter med den vedtatte strømmen, uten synderlig mål og mening – utover den raske profitten, da.

Kjendisbloggeren VamPus

Ole Irgens’ sak er langt fra unik. Jeg kjenner personlig til talløse eksempler på arbeidsrelaterte kneblingsforsøk, noen av dem virkelig sjokkerende, som løfter om taushet og lojalitet forbyr meg å formidle. Det mest profilerte må vel likevel være kjendisbloggeren VamPus, Heidi Nordby Lunde, som mistet jobben da hun kastet anonymitetens slør i forbindelse med karikaturstriden. Det skulle fort vise seg å åpne en dør full av muligheter, så det er liten grunn til å anta at hun angrer.

Både hennes tilfelle og altså nå Ole Irgens’, sender imidlertid et utvetydig signal til norske arbeidstagere, enten de befinner seg i profilerte stillinger eller ei: Du må gjerne mene noe, så lenge det er snilt, politisk korrekt – og innenfor rammene av arbeidsplassens personalpolitikk.

Det reiser igjen et spørsmål om når en person er å anse ansatt og når h*n er privatperson. Kanskje begynner norsk arbeidsliv å formes i det japanske bildet, der en ansatt er ansatt 24/7, fra vugge til grav?

De færreste av oss ville anse tanken videre tiltalende.

Uetisk utnyttelse

Jon Haugan, markedsdirektør i Silver.

Ole Irgens-tilfellet viser for øvrig noe annet som er nytt. De sosiale mediene har åpnet for mange kommunikasjonsmuligheter for næringslivet. Ikke minst i forbindelse med overvåkning, både av kunder, leverandører, forbindelser og konkurrenter. Just i det siste tilfellet skjedde det i denne anledningen noe interessant, nemlig.

Det var Jon Haugan, markedsdirektør hos forsikringskonkurrenten Silver, som, gjennom en e-post, gjorde den norske bondestanden oppmerksom på Ole Irgens’ da forlengst slettede bloggpost. I e-posten, som han sendte ut 17. mai (bare det…), skriver han:

Overskriften «Jævla bønder» er ikke mitt påfunn, men overskriften i et blogginnlegg som ble lagt ut på nettet i går av Ole Irgens. Han er ingen ringere enn informasjonssjefen i DnB NOR, og han mente landets bønder hadde karet til seg mer enn fortjent i årets landbruksoppgjør. Det avstedkom et saftig hatinnlegg mot den norske bondestanden.

Jeg kommenterte tilbake i bloggen hans at dersom en av mine medarbeidere hadde skrevet noe slikt om egne kunder hadde han fått sparken på dagen. Samme retningslinjer gjelder i Sparebank1-bankene. Det tror jeg skremte han, for nå har han slettet innlegget fra nettet ?

Men det er skrevet, og det var ment for allmennheten. Hadde jeg vært bonde og kunde i DnB NOR, hadde jeg sagt opp kundeforholdet mitt øyeblikkelig.

Tenkte noen bønder burde vite om dette ?

Skrivefeilene er hans egne.

Når man opptrer så ufint, er det fristende å mistenke personlige horn i siden til Ole Irgens, men tilfellet er vel heller at Haugan gjorde seg forhåpninger om å sko seg på en konkurrents “ulykke”, noe som, om mulig, er langt verre enn personlige konflikter – en utenkelig uhyrlighet blant seriøse foretak. Så kan det vel også tenkes at Silver ikke regner seg blant dem, og dermed anser slikt kurant.

Betegnende nok har ingen, ikke engang DnB NOR, påpekt det eklatante overtrampet fra Haugans side, kanskje fordi de besitter den anstendigheten han åpenbart mangler. For er det ikke det DnB NOR dermed gjør; unngår å snakke stygt om konkurrenter?

Jon Haugans, og Silvers, fremferd i dette tilfellet står som skoleeksempel på uetisk brudd på en uskreven lov i kommunikasjonsfaget. Selv sammenlignende markedsføring var lenge i praksis forbudt. Om den fremdeles er det, skal være usagt. I så fall omgås den temmelig liberalt.

Farlige tendenser

Adolf Hitler under en massemønstring. I Nürnberg, tror jeg.

Man kan sikkert si mye om Ole Irgens’ private utspill, fra å rope ut protester mot det han bringer til torgs, via enighet, til å hevde det han påstår uklokt, gitt jobben han engang har, men at det like fullt er hans soleklare rett. Derfor syns jeg det er trist å lese hva han sier til Nationen:

– Jeg ser at det er vanskelig å skille meg som privatperson fra min rolle i DnB NOR i sosiale medier, noe denne saken tydelig viser. Det tar jeg konsekvensen av, og har nå stengt de private bloggene mine, samtidig som jeg kommer til å begrense meg kraftig i andre sammenhenger som Facebook og Twitter.

For tiden sitter jeg fordypet i oversettelse av fem bøker om og fra andre verdenskrig, blant annet memoarene til tre av Adolf Hitlers nærmeste medarbeidere, og blir sittende her og smake på et ord fra dengang dazumal.

Det heter Berufsverbot.

Der noen fortviler over polarisens retrett, sitter det andre, både innen skipsfartsnæringen og olje- og gassindustrien, og gnir hender, i påvente av at den snart er forsvunnet helt. Man kan jo spørre seg hva slike mennesker er laget av, men den saken får vi ta en annen gang.

Så er det da heller ikke for ingenting at de nasjonene som mener seg berettiget en flik av nordområdene, flekser muskler tid om annen, slik ikke minst russerne gjør, med regelmessige bombefly- og ubåttokt langs den norske sokkelen – og, ikke minst, i nordområdene (teksten fortsetter under bildet).

Nå og da har norske delegasjoner møtt sine sovjetiske og russiske motparter gjennom årtiene, for å diskutere den varme poteten vi kaller Smutthullet, den omstridte kilen mellom fiskevernsonen rundt Svalbard og den norske økonomiske sonen, og som dermed befinner seg i russisk farvann – eller ei. For det er det som er problemet. Ingen av landene er tilkjent suverenitet i den aktuelle kilen, og kommer heller aldri til å bli det.

Årsaken?

Alle forhandlinger innebærer avståelser, som en helt naturlig konsekvens av motpartens innrømmelser. Det er det det handler om: What’s in i for me? Problemet er at ingen av partene har noe å gi – eller rettere: ikke har noe de ønsker å gi. Men viktigere:

Hverken Sovjetunionen eller Russland har noensinne hatt interesse av å løse floken. De har hele tiden visst at Norge ikke har ett eneste kort på hånden, ikke ett pressmiddel i møtet med den store bjørnen i øst. Skulle det komme til en konflikt, altså en skarp en, hva skulle vel lille Norge gjøre? Bombe Moskva, kanskje? Springe til NATO? Vi kunne saktens prøve, men både russerne og norsk UD vet at vi neppe hadde vunnet gehør.

En avklaring er med andre ord ikke i Russlands interesse. Skulle vi noen gang havne i en skarp konflikt, kan Russland annektere Smutthullet, vel vitende om at ingen internasjonale traktater – eller overenskomster mellom våre to land – har tilkjent Norge suverenitet. Annekteringen vil bli stående som en ikke helt urimelig handling.

Det vet Russland – og det vet Norge. Og forhandlingene:

Et spill for galleriet.

Men det må være lov å spørre seg hvorfor.

Illustrasjon: Fiskevernsonen og Smutthullet (fra Wikipedia)
Foto: Et russisk bombefly avskjæres av norsk F16 utenfor norgeskysten (LUFTFORSVARET)

Det er dårlig stelt med lærerstanden. Intet nytt deri, i og for seg. Men nå har Kunnskapsdepartementet bestemt seg for å gjøre noe med saken, blant annet ved hjelp av en relativt storstilt rekrutteringskampanje, som potensielle lærerspirer forsøkes lokkes til med disse annonsene:

Jeg liker ikke garpegenitiver. Du vet, sånne som “Andreas sine foreldre…” og den slags. Tvi! Nå kan det naturligvis tenkes at de sikter til foreldrene til Andrea, men nå er jo ikke det et veldig vanlig navn her omkring. Samtidig styrker den neste teksten meg i troen på at det skulle ha stått “Andreas’ foreldre…”:

Halloooo, Kahloo! Kahloo! La meg oppklare også den misforståelsen, før det utarter helt her, med denne Wikipedia-artikkelen om Frida Kahlo. Jeg gjentar gjerne: Kahlo.

Departementet oppsummerer med dette spørsmålet:

Om de har det i seg?

Gud i himmelen, det håper jeg da virkelig ikke!

De som har fulgt denne bloggen i noen tid, vil nok ha registrert at det går stadig lengre tid mellom oppdateringene. Kanskje er jeg helt enkelt gått litt lei hele bloggfenomenet? Det ville i så fall ikke være første gang.

Denne gangen har det imidlertid vel så stor sammenheng med den generelle arbeidsmengden – og mine høyst private eksperimenter med “trykksaker” på Internett.

Avisene går på dunken, ja, til og med Se og Hør går på ratata. De trykte mediene står i det hele tatt i ganske umiddelbar fare for å lide skjebne med dinosaurene, men det behøver ingenlunde å bety at vi må oppgi formatet.

Jeg har, mest for moro skyld, egentlig, begynt å leke litt med A5-heftet svarthvitt, som du finner på svhv.org, der jeg fritt boltrer meg med en “trykksak” som slett ikke er helt ulik skoleavisene vi snekret for 35 år siden – i svarthvitt, naturligvis.

Stikk endelig bortom og ta en titt.

Nå må jeg si at jeg er skuffet. Flere måneder før vår lille familie flyttet på landsbygda, ble det klart at kommunen vi skulle flytte til – og nå bebor – befant seg på 415. plass, av i alt 431 kommuner, på SSBs likestillingsbarometer. Det var rent så jeg begynte å glede meg til å bli Mann, med stor M, just som mennene her omkring, med bredbent gange og tilmålt tid på sofaen.

Slik skulle det imidlertid (Djises, jeg er ligger visst under en uforklarlig trang til å bruke “imidlertid” så ofte jeg kan for tiden) ikke gå. Tvert om er jeg blitt mer som Freddie Mercury oppi her, om ikke av fremtoning, så i alle fall i gavnet. Skjønt det visstnok er von i hangande snøre, idet både fruen og svigermor ivrer for at jeg skal gå til anskaffelse av stedets obligatoriske mannsplagg: En varmedress, som gjengitt til høyre. Enda det er lokal comme il faut, er jeg ennå ikke helt fortrolig med å spankulere rundt som en krysning av fisker, anleggsarbeider og bonde.

Jada, jeg er en konservativ faen, som trenger å fornye de utslitte kalosjene, og som, enda jeg aldri har hatt det for vane, seriøst har overveid å bruke dress til hverdags. Type Saville Row. Alt snakket om hodeplagg her i sommer derimot, var sludder og vrøvl, fra ende til annen. Jeg har i det hele tatt lett for å vrøvle, skjønt det visstnok er bloggernes privilegium, men jeg lover å hente meg inn igjen.

Markedsføring ikke svaret

Saken er nemlig den at SSBs likestillingsbarometer fikk meg til å kontemplere Bygde-Norges generelle utfordringer. Her i høst så jeg nemlig et TV-program om hvilke tiltak distriktene bør treffe for å få de unge utflytterne tilbake. Som så mange ganger før, lot jeg meg forbløffe av hvor mange som faktisk mener at svaret er god markedsføring. Det de helt synes å glemme, er at utflytterne alt kjenner hjembygden, og at de forlot den fordi det den har å by på helt enkelt er for utilstrekkelig. Følgelig må bygdemarkedsførerne simpelthen lyve om de skal lage kampanjer som har effekt. Eller hva hadde de egentlig tenkt? Å satse på at design og visuelt ferniss er nok til å få utflytterne hjem igjen, så de i det minste rekker å fastslå at innpakningen visst var ny, mens innholdet er just hva de en gang rømte fra?

Markedsføring er bra når man har noe å fortelle. Har man ikke det, bør man heller bruke pengene på å få noe det er verdt å markedsføre på plass først. Det eneste sikre er at det tjener liten hensikt å bruke svære summer på å fortelle målgruppen noe den alt vet. Eller verre: Noe den helt åpenbart skyr. Distriktenes problem er nemlig ikke at utflytterne mangler kjennskap til hva de byr på. Tvert om er de pinlig klar over hvor lite de har å gi dem. Følgelig er bygdenes problem snarere strukturelt og/eller infrastrukturelt, om man vil.

Som representant for en motstrømsfamilie, som nylig flyttet fra byen, til min kones hjembygd, har jeg det siste halvåret holdt meg med en blogg om bygdelivets utfordringer, sett fra en innbarket bymanns ståsted, hvor jeg har berørt noen av disse problemene:

• Luftbåren eliksir, 31.07.2009
• Kollektivsjokk, 31.07.2009
• Kultursjokk 1, 1.08.2009
• Kultursjokk 2, 2.08.2009
• Kultursjokk 3, 3.08.2009
• På to hjul i svingene, 3.08.2009
• Ikke helt turbo, 3.08.2009
• Carbonara a la bolognese, 6.08.2009
• Det forjettede fergeleiet, 6.08.2009
• Mens vi venter på fremtiden, 13.08.2009
• Blending in, 20.08.2009
• Mål og mening – eller meninger om mål, 21.08.2009
• Kultursjokk 4, 22.08.2009
• Kultursjokk 5, 25.08.2009
• Landlig og urban kafékultur, 28.08.2009
• Omprogrammering, 31.08.2009
• Opportunities missed, 2.09.2009
• Kultursjokk 6, 3.09.2009
• Engelsk versus… engelsk?, 5.09.2009
• Kultursjokk 7, 7.09.2009
• Landlig futurisme, 8.09.2009
• Ålreite dyr, 12.09.2009
• Der ingen burde bu, 12.09.2009
• En fortapt sønns hjemkomst, 16.09.2009
• Nå må vel ungdommen bli værende, 24.09.2009
• Farvel til impulsiviteten, 25.09.2009
• Landlige inntrykk, 1.10.2009
• En strøm av gode vibrasjoner, 12.10.2009
• Privat integreringsoffensiv, 18.10.2009
• Forvirringen er total, 19.10.2009
• Trosser alle forutsetninger, 22.10.2009
• Det gjelder å ta til takke med det man har, 22.10.2009
• Skolens fremtid i tynn tråd, 24.10.2009
• Hjelpeløs uten nett, 25.10.2009
• Landlig shoppingeventyr?, 26.10.2009
• Skolemassakrene fortsetter, 2.11.2009
• Slutt på sortmalingen, 3.11.2009
• Så nært, men dog så fjernt, 14.11.2009
• Mye bedre under krigen, 15.11.2009
• Kraftutbygging: Gylden sjanse for Tysnes, 16.11.2009
• Bright lights, big city, 22.11.2009
• Distrikts-Norges problem: Mangler fagmiljøer, 22.11.2009
• Bokbåten kjem!, 25.11.2009
• Løp for livet!, 6.12.2009
• Tysnes: Vi kan – om vi vil, 6.12.2009
• Landlig adspredelse, 11.12.2009
• Mediale dagdrømmer, 12.12.2009
• Digital kino til Tysnes, 2.01.2010
• Pest eller kolera, 16.01.2010
• Renseri etterlyses, 16.01.2010

Så ingen skal fortelle meg at dårlig markedsføring er problemet, men for all del:

Du snakker om å skite i eget rede! Som informatør kunne jeg sikkert ha gjort gode penger på å overbevise kommunen om hvilke underverker som kunne oppnås med god PR. Uheldigvis tilhører jeg en formodentlig ikke altfor stor gruppering innen profesjonen, som ivrer for å tilføre faget et snev av etikk og sanndruhet, og har forlengst erkjent at det ikke bare er vanskelig å selge folk katta i sekken, men dertil moralsk forkastelig.

Bloggposten fortsetter på neste side.

Far har hatt huset for seg selv det meste av helgen, med full kontroll over egne gjøremål, som avstedkom en relativt slapp lørdagskveld med film i DVD-en og en søndag med forefallende arbeid. Frokost og lunsj ble først inntatt på ettermiddagen, da jeg satte meg ned foran tv-en, og zappet meg gjennom følgende utvalg:

1. NRK 1: Vintersport av noe slag
2. NRK 2: Et svik mot oss alle (som jeg alt hadde sett)
3. NRK 3: Krem Nasjonal
4. TV 2: Jakten på kjærligheten
5. TV3: The Cougar
6. TVNorge: So you think you can dance
7. FEM: Modelljakten 35+
8. Viasat 4: Deadliest catch
9. TV 2 Zebra: Bubber og BS på nye ville veier (info ikke tilgjengelig på egne nettsider)

Jeg kunne naturligvis ha zappet videre, i håp om å finne noe verdt å se, men på dette punktet var depresjonen et ugjendrivelig faktum, er jeg redd. Og for all del: Treholt-dokumentaren var interessant nok, den, om det ikke var for at den alt var sett, og Krem Nasjonal er en utmerket programpost for barna.

Utover det syns jeg nok utvalget var relativt nedslående. Alt i kjølvannet av avisenes dominerende overskrifter de siste månedene, om X Factor, Skal vi danse og Da damene dro. Det kunne være fristende å bruke det som barometer for nasjonens intellektuelle kapital, som det så fint heter nå om dagen. For TV-kanalene sender ikke bare det de tror publikum vil ha. Sortimentet er resultat av nitide målinger, som med all tydelighet demonstrerer hva vi – det vil si det store grosset av oss – foretrekker å se.

Og alle avisene er blitt tabloider.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men selv har jeg bare lyst til å dra dynen over hodet, i håp om at det hele var en vond, vond drøm.

Bare for å våkne til nyheten om at det snart er tid for Farmen igjen.

Trøste og bære…

Denne uken ble årets offentlige nettsteder utpekt av Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT), der Tromsø kommune fikk prisen for årets kommunale nettsted, mens årets statlige nettsted ble Regjeringen.no, og årets tilgjengelighetspris gikk til Sørum kommune.

Tromsø kommune, som altså stakk av med den gjeveste prisen, fikk full pott, altså 100 prosent, på tilgjengelighet, 92 prosent på brukertilpasning, 84 prosent på nyttig innhold, og høstet dermed et gjennomsnitt på 92 prosent, med seks stjerner i margen.

Les mer om kåringen her

Faksimile av Beta Trondheim

Samtlige praktfulle eksempler på at det tross alt går rett vei, om enn noe tregt enkelte steder, ikke minst når det gjelder brukerdelaktigheten. Som jeg tidligere har vært inne på, går imidlertid enkelte kommuner foran med et godt eksempel. Blant disse finner vi ikke minst:

• BÆRUMbeta
• Beta Trondheim

Ingen av dem å forveksle med kommunenes regulære nettsider, dog (som henholdsvis er www.baerum.kommune.no og trondheim.kommune.no). Alt dette mye takket være ildsjeler, som Pål Hivand i vår gamle hjemkommune, Bærum.

Uavhengig av Difi-kåringen denne uken, snublet jeg imidlertid over en fantastisk spennende satsing fra nok en trøndelagskommune, Orkdal, som tar tak i distriktskommunenes utfordringer på forbilledlig vis, på det nye nettstedet Portal Orkdal 2040 (som avbildet på toppen).

Skjermdump av SimOrkdal

Her byr kommunen på vyer og informasjon, aktiv invitasjon til bruker- og innbyggerinnspill, både gjennom forum og kommentarfunksjoner, og, ikke minst, et tilbud til de lekne, i form av Sims-klonen SimOrkdal, som du ser en skjermdump av til venstre.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg smilte litt da jeg så forsiden, med en amerikansk skyline, på høyde med det beste i utlandet. I alle fall til det demret at illustrasjonen nok ikke er så alvorlig ment.

Initiativet derimot, bør stå som et skinnende eksempel for kommuner med de samme utfordringene som distriktskommuner flest; bortfall av arbeidsplasser, avfolkning og rasering av det kulturelle og offentlige tilbudet. Jeg bor selv i en slik kommune, som for øvrig høstet fire stjerner i Difi-kåringen, og som dermed kunne ha profittert på å tenke litt mer som orkdølingene.

For øvrig kan du lese mer om vår families rurale utfordringer her.

Det var ikke måte på bestyrtelse her hjemme da sveitserne hin helg gikk til urnene og vendte tommelen ned for minareter i alpelandet. Nazibeskyldningene satt løst, tillikemed en serie andre, ikke spesielt favorable karakteristikker av den sveitsiske folkesjel, som til de grader bryter med våre norske og humanitære verdier.

Det gikk til og med så langt at Dagsavisen sist mandag trykte denne forsiden, som konstituert sjefredaktør Arne Strand forklarte slik, ifølge db.no samme dag:

– Vi har fått noen, men ikke mange negative reaksjoner fra lesere i dag, sier Strand til Dagbladet. Han mener forsidemanipulasjonen av det sveitsiske flagget ikke er ment å være et hakekors.

– Det er ment som et varsel om at noe er i emning. Vi vil si hva vi mener om et reaksjonært folkeavstemningsresultat som går mot toleranse og religionsfrihet. Mørkeblå krefter. Vi setter ikke likhetstegn mellom Sveits og nazisme, framholder Arne Strand og utdyper:

– Forsida er uheldig fordi den er misforstått. Folk har forstått det til å være et hakekors. Det er et sterkt virkemiddel som ble uheldig fordi så mange så noe helt annet i det, sier Arne Strand.

Høhøhø, Arne… Du sier noe! Selv en analfabet kan da se at flagget prydes av to firetall!

I dag slipper imidlertid NTB følgende bombe (her gjengitt hos VG Nett):

54 prosent av de spurte i en ny meningsmåling sier nei til et forbud mot minareter i Norge. 46 prosent av dem som har gjort seg opp en mening er for.

Hmm… 46 prosent, hva? Skarve elleve prosentpoeng unna de 57 prosentene sveitsere som ønsker minaretforbud, altså. Hva skal vi gjøre med det, da, Arne Strand?

Illustrasjonen på Dagsavisens forside i morgen (tilgi den hastig sammenraskede manipulasjonen)?

Ærlig talt, vi er ikke det bøss bedre enn sveitserne, hvor mye vi enn ynder å fremstille det slik. Og, bare for å ha én ting klart, dette handler ikke om minareter overhodet. Like lite som motstanden mot hijaber og snikislamisering egentlig handlet om noen av delene.

Få ganger har jeg fått slik overveldende respons som de gangene innvandring eller islam har vært oppe til drøfting i bloggen. Er det ikke minareter, er det voldtekter, snikislamisering, korrumpering av den norske kulturen eller… Vel, vi kan bare plukke fritt. Sjekk endelig kommentarfeltene i dette tilfeldige utvalget:

• Hijab, jøder og vikarierende argumenter
• Hijab-saken: Feminisme eller rasisme?
• Danske tilstander i Norge?
• Nedgangstider og rasemotsetninger
• Dialog fra skyttergravene?
• Uklarhet om radikal islam
• Norsk kultur en konstant?
• Frp-koden endelig knekket?

And the list could go on, som de sier, men ingen skal fortelle meg at 46 prosent av nordmenns motstand mot minareter handler om minareter.

Toppfoto: Urtehagen moske i Urtegata. Fotograf: Mahlum/Wikimedia Commons

Så var vi i gang igjen. Kåringen av Tordenbloggen (hva nå det mon bety) 2009, i regi av kollegiet bak bloggplukktjenesten Sonitus, er på trappene, for tredje eller fjerde gang, jeg husker ikke helt.

Frem til i år har ikke bare bloggere, men alle som leser blogger hatt fri tilgang til både å nominere og avgi stemmer i den uformeller konkurransen, som har bidratt til å konsolidere et bestemt bloggmiljøs inntrykk av egen fortreffelighet – en effekt som nå vil forsterkes ytterligere. For hør bare:

[…] Tanken er at de 100 bloggerne som har blitt plukket oftest til Sonitus i perioden 1.februar 2009 til 1.november 2009 inviteres til å levere inn sine lister over de 10 beste bloggene i landet. Så har vi kalkulert med at en viss andel av de hundre inviterte kommer til å ignorere henvendelsen, eller takke nei, så for å gardere oss har vi kastet nettet litt videre enn topp 100. Vi har gått ut fra en liste på ca 150 stykker, hvorav noen har falt ut fordi vi ikke har klart å finne kontaktinformasjon, og har dermed sendt ut rundt 130 invitasjoner…

Tordenhjorthen fjerner silkehanskene.

Jaha, tenker jeg, som alt i utgangspunktet hadde visse betenkeligheter ved hele tevlingen, og for lengst har annonsert min “manglende tilhørighet i det ganske tett sammenfiltrede miljøet”. Og just det siste har vært et stort problem, etter mine begreper. Så stort at konkurransen er blitt – eller hele tiden har vært – en parodi på selve essensen i konkurransebegrepet.

Ikke mail meg

Siden jeg selv er blant de 40 mest plukkede bloggerne på Sonitus i år, gjør jeg regning med at mange anser meg blant denne klikken av “de 100 bloggerne som har blitt plukket oftest”, og at jeg dermed er en selvskreven påvirkningskandidat. Så ikke, er jeg redd (eller skulle jeg si heldigvis?).  Nå burde jeg muligens utvise takknemlighet over å ha blitt så megen ære til del, men må tilstå at æren er ytterst tvilsom. Hvorfor? Hovedsakelig fordi den ekstremt snevre, også i anskuelses- eller meningssammenheng, gjengen bak filtrerer bort bloggposter som strider mot egne oppfatninger (for eksempel slike som setter spørsmålstegn ved våre dagers feminisme). Så mye for fremme av et genuint alternativ til MSM (altså mainstream media), som de liker å kalle dem. Men nok av det.

Det hele betyr, kort fortalt, at hvor mottagelig jeg enn måtte være for påvirkning, vil ethvert forsøk på slik manipulering være fåfengt, all den tid jeg altså ikke befinner meg blant de nominerende – hvor mye ildsjelene bak Sonitus nå måtte hevde det motsatte. Eller sagt på en annen måte: Ikke ring oss, vi ringer Dem.

I år, som tidligere år, akter jeg å innta en befriende distanse til det hele, selv om jeg nok skulle ønske at en uhildet kåring, uten dette preget av gjensidig beundring, var mulig – i en setting der vanlige lesere la premissene.

Når det er sagt, har Sonitus-folkene, og kanskje Hjorthen, først og fremst, lagt for dagen en beundringsverdig innsats. Som konkurranse betraktet derimot, må jeg med skam melde at Tordenbloggen er rimelig verdiløs. Hadde den enda vært underholdende, men maken til oppjaget kakling skal man lete en stund etter.

Ach… Vi klasker til med Kaptein Tordenbrak i år også. En klassiker til glede for nye lesere:

Kjapp epilog: Denne bloggposten var sant å si ikke ment som et debattinnlegg, hverken om Tordenbloggen, Sonitus eller sneversynte bloggeliter, men om det nytteløse i ethvert forsøk på å påvirke en antatt “nominant”. Forsøkene på begrunnelse er ingenlunde å oppfatte som invitasjon til debatt, men om noen veldig gjerne vil, er kommentarfeltet åpent, så lenge det ikke forventes at jeg engasjerer meg.

God og prestisblottet blogging ønskes alle og enhver!

*Eventuelt ruller

At dagspressen er på desperat jakt etter nye inntekts- og sparetiltak, turde være en kjent sak for de aller fleste etter hvert, men Dagbladets omlegging til semi-magasinformatet 260 x 365 millimeter skal visstnok ikke være økonomisk motivert, skal vi tro sjefredaktør Anne Aasheim:

– Dette er definitivt et utviklingstiltak, der hensikten er å skape en mer kompakt og moderne nyhetsavis. De redaksjonelle ressursene er de samme som før, men vi får noen hyggelige gevinster i form av at utgaven blir billigere å trykke, sier hun i et intervju med egen nettutgave i dag.

Hun er også nøye med å presisere at tiltaket er et rent søndagseksperiment, og er nok innforstått med at det kan slå begge veier. Jeg er enig med medieanalytiker Erik Wilberg, som mener reaksjonene kan variere fra “redaksjonelt nyskapende” til “nest siste krampetrekning”, men syns, som ham, at det er et helt ok grep, dersom det får Dagbladet til å fremstå annerledes.

Skal avisen det, tror jeg imidlertid innholdet også må spesialtilpasses formatet, med et betydelig mindre innslag av såkalte hendelsesnyheter, men desto mer rom for analyse, feature, bakgrunnsstoff og kommentar. Etter MEMO-fadesen for noen år tilbake, er det slett ikke sikkert at de er så lystne på det, men det vil de nok være tjent med, nå som Ny Tid er blitt et tannløst underbruk av Vårt Land.

Når alt dette er sagt, forholder jeg meg relativt likegyldig til det hele. Ikke fordi jeg har lave forventninger til den nye dagbladetsatsingen, tvert om, men fordi jeg helt og holdent har gitt opp papir. Det er jeg nok ikke alene om.

Tro når den virkeligheten demrer for dem?

Sen tilføyelse: Å pokker…

Toppfoto: Sjefredaktør Anne Aasheim viser frem Dagbladets nye søndagsformat i denne faksimilen fra db.no