[…] Denne bloggposten var sant å si ikke ment som et debattinnlegg, hverken om Tordenbloggen, Sonitus eller sneversynte bloggeliter, men om det nytteløse i ethvert forsøk på å påvirke en antatt “nominant”. Forsøkene på begrunnelse er ingenlunde å oppfatte som invitasjon til debatt, men om noen veldig gjerne vil, er kommentarfeltet åpent, så lenge det ikke forventes at jeg engasjerer meg.

Med det som utgangspunkt syns jeg nesten jeg har vært ganske forekommende, eller hva? Underforstått: Emnet har ikke fenget spesielt her i gård, men jeg vil jo så gjerne kvittere for engasjementet med noen retoriske øvelser. Så pass skylder jeg dem som faktisk bryr seg, syns jeg. Som et minimum av gjestfrihet. Skjønt det virkelig ikke var meningen å ødelegge moroa for deg. Jeg mener det.

anonym: Nå er det vel stort sett i VG Netts diskusjonsgrupper, eller hva de nå kaller dem, utsagn om kriminelle muslimer (jødeallegorien ble brukt for historisk kontekst) kommer til uttrykk, og hvor moderatorene med rette fjerner slikt. Så var det da heller ikke Document.no, og lignende grupperinger, jeg hadde i tankene da jeg brukte eksempelet. Det eneste de gjør, stakkar, er å nøre opp under slike holdninger, med sine nøye tilmålte insinuasjoner, som i form er godt innenfor rammen av det lovlige.

På den annen side skal man ikke fortenke en redaktør i at h*n vurderer slikt oppvigleri, noe det per definisjon også må kunne kalles, helt uforsvarlig i egne spalter.

Tusen takk, forresten, for bloggkarakteristikken. Og neida, jeg anser vel heller ikke tematikken i egen blogg helt uvesentlig. Min status og manglende anseelse i bloggsamfunnet derimot, gjør bloggens behandling av emnene ganske ubetydelig, noe jeg sant å si finner svært befriende.

Og så var det denne Lyn- og tordenbloggen igjen, da:

[…] Vi kan nå lese at den lykkelige vinneren av Lynbloggen 2009 er frilansjournalisten Hanne som etter litt egenpromotering klarte å skaffe seg flere stemmer enn den nylig avdøde kreftpasienten Regine, hvis blogg en stund så ut til å kunne vinne.

Og i kveld kan vi lese at hurra – hurra, den verdige vinneren av Tordenbloggen 2009 ble som i fjor, mediehusfavoritten Virrvarr.

Vi kan vel gå ut fra at gledestårene strømmer i redaksjonene nå!

Bevares, sier du det? Jeg har visst ikke fått anledning til å følge prosessen så godt, men sannelig ser jeg ikke at Fred Rune mente alvor med nominasjonen av bygdebloggen min! Lykkeligvis ble den introdusert så sent at ikke flere falt for fristelsen (der har du forresten også et betenkelig moment).

Men denne Hanne har jeg visst ikke fått med meg før. Det vil si, jeg tror jeg har sett bloggnavnet før, sikkert hos Sonitus, men tematikken har antagelig ikke fenget. Når jeg nå svinger innom bloggen, kan det se ut til at hun tjener til livsoppholdet som lærer, og at det åpenbart må ha vært gode grunner til at jeg ikke har svingt innom før. I alle høver klarer jeg ikke helt å se astroturf-sammenhengen.

Hva Virrevirrevapp betreffer derimot, ser jeg hva du mener. Hun er definitivt en liten medieyndling blitt, men det spørs om det er pressens egen feil. På meg virker det granngivelig som om hun svært målrettet har arbeidet for å bli en, og har lykkes med det. Slikt kan man vel ikke annet enn respektere.

Bjørn Smestad: Hva kan jeg si, annet enn good for you? Ingenting er i alle fall bedre enn at du er tilfreds. I det store og hele er det i bunn og grunn mitt dypeste ønske, for alle og enhver. Med ønsker om en uforlignelig adventsinnspurt.

Slik sett har altså Tordenbloggen 2009 forløpt som jeg trodde og håpet.

Etter at Jarle skrev denne bloggposten, er enda en konkurranse blitt introdusert, Lynbloggen. Tanken er formodentlig jo flere konkurranser, jo bedre.

Vi kan nå lese at den lykkelige vinneren av Lynbloggen 2009 er frilansjournalisten Hanne som etter litt egenpromotering klarte å skaffe seg flere stemmer enn den nylig avdøde kreftpasienten Regine, hvis blogg en stund så ut til å kunne vinne.

Og i kveld kan vi lese at hurra – hurra, den verdige vinneren av Tordenbloggen 2009 ble som i fjor, mediehusfavoritten Virrvarr.

Vi kan vel gå ut fra at gledestårene strømmer i redaksjonene nå!

Jeg lover, dyrt, høytidelig og hellig at Insignificances (på norsk) aldri skal få bli overdrevent signifikant på noe vis, hvilket selvfølgelig ikke betyr at den blottes for vesentligheter. Det som gjør insignifikansene uvesentlig, er avsender.
Jeg håper imidlertid at det ikke hindrer deg i å ha glede av den. Vi har altfor mange signifikante blogger som det er. Det vi trenger nå, er det motsatte.

Bloggen din er absolutt ikke blottet for vesentligheter, snarere tvert imot vil jeg si.

Tordenbloggen er nå snart over. Årets utpekte vinner blir snart annonsert, katten er ute av sekken, eller hvordan man nå velger å beskrive det.

Apropos katt, her er en kort video som viser hvor enkelt det er å rulle ut store mengder astroturf. Og hvordan dette noen ganger kan by på overraskelser!

2 Æsj, nå som jeg hadde det så morsomt!

*mumle…komme her og komme her å ødelegge for meg på denna måten, a´ gitt*

Jeg lover, dyrt, høytidelig og hellig at Insignificances (på norsk) aldri skal få bli overdrevent signifikant på noe vis, hvilket selvfølgelig ikke betyr at den blottes for vesentligheter. Det som gjør insignifikansene uvesentlig, er avsender.
Jeg håper imidlertid at det ikke hindrer deg i å ha glede av den. Vi har altfor mange signifikante blogger som det er. Det vi trenger nå, er det motsatte.

Og denne kåringen (merker ikke du også at den antagelig er utdebattert etter hvert?)… Det er klart at den ikke virkelig betyr noe. Intensjonene er så uhøytidelige som de kunne få blitt, men det er jo litt synd at kåringen ikke oppfattes slik. Du skal bare se at anonym her ikke er den eneste som ser astroturfing på høylys dag. Personlig må jeg nok tilså at jeg ikke helt er i stand til å ta det norske bloggmiljøet på alvor, slik det er blitt: En slags sosial arena, ispedd masse tant og fjas. Derfor har jeg valgt i noe monn å legge bloggen på det nivået, og forbeholde alvoret de utenlandske leserne — eller, som jeg skriver det på om bloggen-siden:

Insignificances er forbeholdt strøtanker om dette og hint (sannsynligvis mest hint), fortrinnsvis med et skrått devil may care-blikk, skjønt jeg nok innerst inne er alt annet enn likegyldig (jeg bare sliter litt med å la meg provosere). De gangene jeg føler for å ytre meg om ting jeg bryr meg om, skjer det hos iNorden, kanskje fortrinnsvis i den internasjonale utgaven i engelskspråklige Insignificances.

Rett nok hender det at jeg glemmer meg helt bort, og faktisk begår et lite alvorsord, også på norsk, men jeg forsikrer: De er for rene arbeidsuhell å regne.

Smileys i fleng right back at ya:

anonym: Jeg tror nok også vi må si oss enig om at vi nok er grunnleggende uenig i spørsmålet om ytringsfriheten, selv om jeg må tilstå at jeg er i tvil om at du virkelig mener det du skriver, i sin ytterste konsekvens: Altså at det skal være lov å skrive nedsettende om en religion, om dem som praktiserer den og, i siste instans, om de menneskelige kvalitetene deres, enten det nå er “gjerrige, pengesugende jødetjuvpakk”, som fortrenger de rene og de ranke eller det er “de voldtagende, selvmordsbombende og kriminelle muslimene”, som i bunn og kan anklages for mye av det samme.

Jeg må bare tilstå at jeg finner slike ytringer problematiske, ikke bare i det offentlige rom, men som sådan, og at jeg ikke finner noe formildende ved at de pakkes inn som insinuasjoner eller ledende spørsmål, slik at de går klar av eventuelle rasismeparagrafer. Men hei, det er bare meg. Skjønt det er synd, ettersom de som målbærer denslags selv bidrar til å legge restriksjoner på en frihet vi burde kunne ta for gitt (altså ytringsfriheten).

Kanskje er det, som du skriver, slik at enkelte journalister snakker sine arbeidsgivere etter munnen, også privat. Det ville være høyst betenkelig om det var slik, og i noen grad mistenker jeg at du kan ha rett på det punktet, dessverre.

Kanskje influerer de også, i kraft av sine overbevisende skriveferdigheter, på tevlinger som Tordenbloggen. Desto bedre da at den engang er så pass uformell, selv om det er synd at ikke alle ser det slik (som også var bakgrunnen for min lille betenkning oppi her, hvis respons bekrefter akkurat det).

Ja, du har nok dessverre rett i dette Jarle. Og her har vel bloggere en rolle å spille som du sier.

Hva ytringsfrihet gjelder kan vi nok bare slå fast at vi har litt forskjellig syn på det.

Du mener distribusjon av meningene til dine meningsmotstandere (giften deres som du kaller det) bidrar til etnisk konflikt. Andre vil hevde at det å la denne type meninger komme opp i dagen vil kunne forhindre etniske konflikter – ved at man tar lokket av trykk-kokeren og tar en viktig debatt nå før samfunnet blir så kulturellt/etnisk oppdelt at storstillt konflikt blir uunngåelig. Ditt premiss ser ut til å være at det multikulturelle samfunn er et ideal og at kulturell/etnisk homogenitet ikke er ønskelig. Noen av dine meningsmotstandere mener vel det komplett motsatte, at en betydelig grad av kulturell/etnisk homogenitet er en nødvendighet for å kunne opprettholde et velfungerende demokratisk samfunn.

Den diskusjonen får vi eventuellt komme tilbake til, poenget mitt er bare at man kan ha stikk motsatt syn som deg angående disse tingene, og forsatt ha de aller beste intensjoner (har vi ikke alle det, når alt kommer til alt?). Dette er vel et av livets store paradokser, alle de endeløse konfliktene og krigene og så påberoper alle at de kjemper for det gode!

Som du sikkert allerede vet mener jeg en redaktør eller moderator som ønsker å bli oppfattet som rettferdig, bør tillate begge type synspunkter så fremt ytringene ikke er sjikanerende eller på andre måter er ulovlige.

Angående astroturfing har jeg vel sagt tydelig hva jeg mener om det. Har ikke vanskelig for å se at bloggere, aspirerende journalister eller frilansere kan være lettpåvirkelige i sin kontakt med mediehusenes representanter, mange har naturligvis håp om fremtidig lønnet arbeid fra det holdet. Det er jo også derfor jeg spesifikt retter kritikken oppover, og ikke mot eventuelle personer som blir tatt fordel av.

Bruk av pseudonymer på nett gjør astroturfing veldig enkelt. Helt teoretisk selvfølgelig, vil feks en ansatt i Dagbladet med letthet kunne fungere som blogg-plukker på Sonitus uten at leserne trengte å vite om det. Slik innflytelse i det som fremstår som et grasrotprosjekt basert på frivillighet ville kunne utnyttes til å moderere saker opp eller ned til fordel for mediehuset Dagbladet eller mediebransjen generellt, eller til å skape et uriktig inntrykk av at politiske synspunkter Dagbladet/mediebransjen liker er mer populært på grasrota enn det som er tilfelle.

Når aviser (Dagbladet, Journalisten etc.) deler ut betalte skriveoppdrag til og kurtiserer med en liten gruppe utvalgte bloggere som tilfeldigvis ikke bare skriver blogger men også modererer bloggtjenester og arrangerer bloggkåring, burde det åpenbart være i mediebransjens egen interesse å forsikre seg om at dette ikke foregår på en måte som påvirker utvalget av blogger på bloggtjenesten eller resultatet av bloggkåringer.

Med mindre da, det nettopp er dette som er hensikten med det hele.

Jeg skal vel trå varsomt nå, fordi jeg er ute på jorder jeg ikke kjenner; men det jeg mente å si var at det å ikke skulle bry seg, mene at det er mye i grunn som er insignifikant og å gjøre det til tematikk i en blogg, kan; og jeg gjentar: kan, gjøre at det blir en slags begrensing.

Slik som jeg oppfatter at du sier noe om når du sier at det at du tar avstand fra kåring kan hende er ut fra en erkjennelse av egen utilstrekkelighet og mistanke om å være sjanseløs i nettopp en slik kåring.

Klart en slik kåring ikke _virkelig_ betyr noe! Det er det ingen som tror. Det vil neppe ha noe å si for verdensfreden, klimaproblematikk eller fattigdom.

Hva er signifikant? Er det i det hele tatt noe som helst av det vi gjør som utgjør en forskjell?
Om en definerer noe som insignifikant i utgangspunktet; vil det noen gang ha en sjanse til å _bli_ meningsfullt?

(Har ikke lest bloggen du lenker til; men såpass fransk kan jeg at det høres ut som om landsbylivet kan være utfordrende, ja. Skal klikke meg innom når jeg trykker “send”)

Så får du, på forhånd, en beklagelse fra meg for alt jeg tok feil av, alt jeg tolket og vrengte på og alle spøkelser jeg så. Jeg slenger på et smilemerker til deg og innrømmer gladelig at jeg selv liker skjødesløse humor.

Så begrensende er det ingenlunde. Og du har helt rett; det er definitivt et monn av lek i forsøkene på å spille en slags enfant terrible, men jeg forsikrer; bak den fasaden lurer en fullkomment harmløs pusekatt uten nevneverdig substans. For når sant først skal sies, skrives det meste med et snev av en humor det ikke nødvendigvis er så enkelt å formidle, spesielt når det tidvis skrives poster på ramme alvor, som i form ikke skiller seg fra de spøkefulle.

Men helt privat får jeg liksom ikke helt til å bli. Det nærmeste jeg kommer er temabloggen Il pleure, om utfordringene forbundet med et nyervervet liv på landsbygda.

anonym: Det er klart at Vær varsom-plakaten ikke har rom for allehånde klausuler, som de overordnede samfunnshensyn eller unntak hvor Norges lover kommer i konflikt med plakatens intensjoner. Det er også derfor vi (vel, avishusene) har satt redaktører til å øve skjønn, på bakgrunn av plakatens, lovverkets, samfunnshensynets — og hensynet til avishusenes inntjenings — føringer.

Samtidig tror jeg imidlertid vi må innse at pressens rolle som samfunns- eller demokratifremmende faktor, representerer et forlengst tilbakelagt tenkesett. Som veiledende kjøreregler fungerer likevel Vær varsom-, Redaktør- og Tekstreklameplakaten som et greit nok verktøy for selvjustis, som på ingen måte speiler pressens juridiske eller demokratiske plikter. “Problemet” er at selv redaktører må forholde seg til lover og til de svinnende leserskarenes preferanser. I en slik kontekst har ikke akkurat Document.no-skribentene, Tore W. Tvedt eller andre marginale grupperinger nødvendigvis oddsene med seg.

Det er derfor det er så fint at vi har bloggene, skjønt jeg fremdeles mener at de som, utelukkende av hensyn til en slags absolutt ytringsfrihet, bidrar til å spre giften deres, også bidrar til en samfunnsforråelse og, i de to aktuelle tilfellene, etniske konflikter vi kunne ha klart oss svært godt uten.

Hva astroturfingen betreffer, antar jeg at journalister har valgt sitt yrke ut fra en kjærlighet for språket, så vel som et engasjement eller en nyfikenhet på storsamfunnets mekanismer — og en glede over å formidle. Nå er det jo ikke alt de kan skrive eller si på jobb, de heller. Derfor klandrer jeg dem ikke om de bruker bloggene som utløp for alt det jobben hindrer dem i, for kjærligheten for språket, engasjementet eller nyfikenheten opphører neppe idet de stempler ut etter endt arbeidsdag.

Men at mange bloggere, Sonitus-folket innbefattet, aspirerer til en jobb i medielandskapet, og derfor strekker seg langt for å tekkes samme, eller (derfor bevisst?) lar seg farge av holdninger pressen formidler, se det har jeg ingen problemer med å forstå.

Med så mye diskusjon og problematisering omkring blogging generellt i journalistkretser er stillheten omkring det som skjer på Sonitus avslørende.