“Det dør en amerikansk papiravis nesten hver uke,” skrev VGs mediekommentator og USA-korrespondent Anders Giæver i en bloggpost i går, og undres når den første amerikanske storbyen står helt uten papiravis. Som Fred Rune Rahm borti Hildring noen dager før, viser han til Rocky Mountain News i Colorado, som la inn årene for noen uker siden.

Final Edition from Matthew Roberts on Vimeo.

Det Giæver imidlertid ikke har fått med seg, men Som FRR legger stor vekt på, er at ildsjeler i redaksjonen viderefører avisen i et bloggformat, slett ikke så ulikt denne bloggens design, når jeg først tenker meg om. Etter at de begge omtalte tilfellet Rocky Mountain News, er bloggen blitt utstyrt med følgende melding i toppen:

Faksimile fra bloggen I want my Rocky.

“It’s coming. More than just news. Help us create a new vision based on a 150-year tradition. The momentum is building. Learn it all Monday.”

Jaha? Dette kan bli spennende! Dersom mandagen vil vise at avisen gjenoppstår, kanskje til og med under sitt gamle navn, skal det bli uhyre interessant å se hvilken plattform den får. Blir det en ren nettavis, slik mediebransjen for øvrig utvikler seg, eller går utgiverne for en økonomisk og innholdsmessig strammere versjon av papirutgaven? Det fins rikelig med rom for synergier her, men det er hevet over tvil at høye trykke- og distribusjonskostnader gjør at papiravisen ikke er et særskilt attraktivt alternativ for våre dagers publisister.

Jeg skal i alle fall sjekke ut I Want My Rocky på mandag.

Norske papiraviser neste?

Vi har alltid ligget litt etter amerikanerne. Mens de bakset og kavet i subprime-lånene sine og en stadig svakere økonomi borti der, boltret vi oss fremdeles i oppgangstider og en usedvanlig hyggelig dollarkurs. Men enkelte ting synes uforanderlig: Når noen nyser på Wall Street, pådrar resten av verden seg før eller siden en forkjølelse, men denne gangen var ikke inkubasjonstiden videre lang. På linje med resten av den norske økonomien, ligger avisene i dag på rygg og hiver etter været.

Nå begynner selv nettavisene å merke nedgangstidene, ettersom annonsørene er tilbakeholdne med kronasjen også på nett. Lenge før krisen var et faktum, så vi en tiltagende polarisering mellom de internettagiterende teknologientusiastene og de “gamle” papirtilhengerne. Begge parter har forsøkt å fremheve sine respektive mediers fortrinn, men begge tar også feil – etter mitt ringe syn.

For å anskueliggjøre hva jeg mener, er jeg dessverre nødt til å ty til to (lett omsrevne) engelske deviser:

• Content still is King
• The media isn’t the message

Si hva De vil, men makter ikke mediene å by på stoff leserne, seerne eller lytterne finner interessant, går de simpelthen sin vei. Uten målgruppene går også annonsørene sin vei. Veldig enkel matematikk, det der.

Hva gjør man så? Øker kvaliteten på innholdet, for å tiltrekke seg flere lesere (og dermed annonsører) eller kutte i kostnadene? Vi ser eksempler på begge deler, men jevnt over kuttes det i det som skal være mediets sjel, produktets kjerne: De redaksjonelle ressursene. På den måten legger pressens eiere selv grunnlaget for leser-, seer-, lytter- og annonsørflukt – på toppen av den i utgangspunktet og konjunkturbestemte reduksjonen i annonsevolumet, og det enkle faktum at mange sier opp abonnementene sine. For også medieforbrukerne sparer.

Konjunkturer snur. Det er en av markedskreftenes ufravikelige naturlover. Oppturen kommer om noen år, men innen den tid vil flere norske aviser ha bukket under. Hvilke vet jeg sannelig ikke, men skriften står å lese på mang en redaksjonsvegg.

Har norske journalister nok kjærlighet til faget til selv å dra igang sine versjoner av I Want My Rocky? For å være helt ærlig, er jeg ikke så sikker på det. Det som derimot er sikkert, er at det norske mediebildet ser helt annerledes ut om to år, kanskje alt i løpet av dette året.

Anders Giæver tror at papiravisene fremdeles har en fremtid, selv om han lekser opp et utall aviser som ventelig bukker under:

[...] Her i New York er det tabloiden The Daily News som virker mest utsatt.

Mange nettevangelister trekker på skuldrene av dette og viser til at flere av disse avisene vil fortsette et liv på nettet, uten dyre trykk- og distribusjonskostnader.

Og det er for så vidt riktig. Men da må man også trekke fra inntektene papiravisene har stått for, og all journalistikken de har produsert, som i overveiende grad har finansiert og båret frem de gratis nettavisenes relative suksess.

Nettavisene vil, sammen med gratisaviser som Metro som deles utenfor t-banen og på supermarkeder, fortsette å være der.

Men uten en stor, ressurssterk papiravisredaksjon i ryggen til å betale gildet og fylle det med ordentlig innhold vil leserne brutalt oppdage at de plutselig får det de betaler for – nemlig ingenting.

Men jeg vet ikke helt om jeg deler konklusjonen her. De store, ressurssterke papiravisredaksjonene har generert inntekter som i det alt vesentligste er medgått til just trykke- og distribusjonskostnadene, så vel som til det omfattende apparatet slike organisasjoner behøver.

Jeg har med selvsyn sett hvilke resultater som kan oppnås med svært knappe ressurser på nett, ressurser som er så knappe at de, med dagens annonsevolum på nett, ville bli svært god butikk, med et minimum av startkapital.

Vi må imidlertid få en slutt på polariseringen nett- og papirtilhengerne imellom, og enes om at plattformen tross alt er uvesentlig. Det kunne være fristende å dra en Martin Kolberg her. Men jeg bytter “Fagbevegelsen” ut. Med:

Innhold!

Innhold!

Innhold!

Og, bare for å illustrere alvoret i situasjonen for de norske avisene, anbefaler jeg å lese DB-Magasinets intervju med Bergens Tidendes nye sjefredaktør Trine Eilertsen. Hun leverer også noen betraktninger i egen avis.

Tilføyelse tirsdag 24.03.2009: Flere norske nettaviser, blant dem Digi.no, bringer i dag en NTB-melding fortsatte kutt, nedleggelser og omlegninger i den amerikanske avisbransjen.

For øvrig løste det seg til slutt for staben bak Rocky Mountain News: Les 2009 a turning point for web news i Insignificances på engelsk.