TABLOID: Før jeg går videre, kunne det friste å spørre hvem De ville bruke for å trekke lesere, dersom De redigerte en tabloid på nett. Natasha Richardson (britisk skuespillerinne, t.v.) eller Liam Neeson (britisk skuespiller, t.h.). Tygg gjerne litt på den mens De leser videre, men ha gjerne klikkrater og trafikk for øye mens De gjør det.

Det er ikke lenge siden jeg skrev en engelsk epistel om min social media fatigue, men det er ikke til å komme forbi at deler av vår sosiale nettvirkelighet faktisk har noe for seg. For eksempel har jeg stor glede av Eugene Brandal Laran, en av vaktsjefene hos db.no, som daglig kvitrer om sine vurderinger i oppdateringen av den store nettavisen. Et eksempel til etterfølgelse for andre redigerere på nett.

Men her på morgenkvisten fikk jeg litt vondt av mannen, som fikk unngjelde for en i feministisk sammenheng helt utilgivelig forbrytelse. Den britiske skuespillerinnen Natasha Richardson pådro seg nemlig svært alvorlige skader i en kanadisk skibakke her om dagen.

For å være helt ærlig, ville den presentasjonen ikke ha fortalt meg stort, for så inni det britiske skuespillerforbundets Who’s who er jeg dessverre ikke (skjønt jeg dro kjensel på ansiktet da jeg først så det). Jeg tipper at Laran må ha tenkt langs de samme banene. For sikkerhets skyld, og for sånne som meg, gjorde han derfor et nummer ut av at det handlet om Liam Neesons hustru. Se der har vi et navn vi kan forholde oss til.

For det er rart med det, når noe tilstøter de mest kjente i Hollywood eller på verdensscenen for øvrig – eller noen i deres nærmeste familie, er det verdenskjendisen selv som blir utgangspunkt for historien. Tross alt er det dem vi vil lese om. Glitter og stas og alt det, De vet.

Men jeg fikk litt vondt av ham, som sagt. Laran, altså. For det tok ikke lange tiden før han fikk unngjelde for at Richardson, som tross alt har en egen karriere, ble betegnet som “Liam Neesons kone”. Jeg antar at det avslører min fullkomment manglende kjennskap udi kinematografien, men for egen del var det nok en særdeles nyttig opplysning.

Laran stakkar, skjønte straks og med en gang at han hadde gjort seg skyldig i et stykke kontrafeministisk brøde, og ilte sporenstreks til med et:

Helt enig, fiksa nå.

Før han, som et plaster på såret for vonbrotne feminister, tilføyde:

eugenebl Trist, tungt og menn, menn, menn. Men flere saker uten slips på vei, så heldigvis kortvarig krise. http://db.no

Jeg er en tilsynelatende ytterst tungsindig mann, men medgir gjerne at jeg fniser litt på innsiden, rett nok med en smule medynk for den irettesatte vaktsjefen.

Det begynner så smått å gå opp for meg at jeg er kommet til skjels år og alder, som det heter, og at jeg nok er mer gammeldags enn hva godt er, i det 21. århundrets usedvanlig emansiperte samfunn. Ikke henger jeg videre med på det som skjer i Hollywood, heller, men noen navn er vitterlig… household.

Om avisene ga seg til å skrive om Brad Pitt, tror jeg ikke journalistene ville ha behøvd Angelina Jolie som knagg å henge ham på. På den annen side kunne hun selvfølgelig ha vært forgiftet med en langt mindre kjent skuespiller – eller et vesen innen en ganske annen profesjon, for det jeg vet. Burde jeg, som journalist, bruke fruen for alt hun var verdt? Naturligvis! På den annen side er det kanskje ikke fullt så problematisk om menn brukes som vedheng til kjente hustruer. Det er motsatsen som volder bryderi.

Det er omtrent så likestilte vi er blitt, tror jeg. De sliter litt med definisjonen av likestilling her, De også? Jeg tror rett og slett vi bare får finne oss i det.

Som en avsluttende kuriositet, har jeg den siste tiden hatt den udelte glede å bli hentet frem som lesverdig blogger borte hos Sonitus. Det skjer stadig oftere, faktisk, med mindre jeg skriver noe som går på tvers av feministisk konsensus, selvfølgelig. Det får være grenser for ytringsfrihet! Med mindre det handler om islam og muslimer, vel å merke. Huff, nå blir de vel nesten nødt til å anta denne epistelen, men jeg forsikrer: Det var virkelig ikke meningen.

Jeg frydes ellers stort over å betegnes som politisk korrekt – eller at diskusjon om hijab, islam, rasisme og fremmedfrykt, får motparten til å hevde at jeg “skriver fjollet” og har en hjerne for lite. Det kan ikke hjelpes, men den typen vektige argumenter redder dagen.

Jeg er lett å more, sånn sett, men så er jeg da også en enkel gutt fra provinsen – om enn av det aldersstegne slaget.

Sen tilføyelse:

Etter at denne posten ble publisert i går, er det nå (19. mars 2009) blitt kjent at Natasha Richardson ikke overlevde skadene hun pådro seg i skiulykken mandag. Slike nyheter er alltid triste, hvem den omkomne – og de pårørende – enn måtte være, men jeg føler sterkt behov for å presisere at morsomheter med eventuelle problemer feminister måtte ha med medienes kjendisomtale, slett ikke knytter seg Richardson eller andre skuespillere. Det hele lyder imidlertid en tanke usmakelig når dødsfall er involvert, noe som dessverre ikke var kjent da epistelen opprinnelig ble skrevet.