Jeg følger noen av vaktsjefene i db.no borte på Twitter, og finner det både nyttig, lærerikt og, tidvis, ustyrtelig morsomt å lese hvilke betraktninger de gjør seg når forsiden skal utformes. Ikke så rent sjelden gjaller det frustrerte klager over at det ligger for mange menn over “bretten”, som man gjerne kaller øvre del av forsiden (eller sider overhodet, i og for seg).

Ved slike anledninger hender det ikke så sjelden at jeg humrer frydefullt over hvor langt den politiske korrektheten – eller feminismen, kanskje – egentlig er kommet. Men jeg kan vanskelig forestille meg at det er de ellers eminente vaktsjefene selv som mener kjønn skal være avgjørende for nyhetssakenes viktighet.

Hadde jeg arbeidet på db.no-desken selv, var det vel jeg som hadde sittet der, bannende over det påtagelige fraværet av kvinner på forsiden. Av de uten halvblottede pupper, vel å merke.

Dette lukter det Anne Aasheim av, lang lei, vel? Men at den “gamle” feministen skulle legge føringer for forsiden, som tilsidesetter hensynet til nyheter, til fordel for en korrekt kjønnsfordeling, se det hadde jeg sant å si ikke ventet (skjønt det vel ikke akkurat kommer overraskende).

Det er ved erkjennelsen av tilstanden i den kongelige norske presse, jeg takker min skaper for at jeg tross alt er min egen bloggherre. Her omkring troner sak alltid over kjønn, som rimelig er.

Krig, konflikter og lignende svineri

Jeg kom til å tenker over alt dette i et overraskende anfall av refleksjon, der det slo meg at bloggen, eller sakene jeg skriver om, snarere, later til å være ofseleg dominert av menn. Det må vel bero på at jeg er mann, da, som befatter meg med emner som pussig nok later til å treffe mennene mer hjemme enn kvinner. Så som sikkerhetspolitikk, krig konflikter og lignende svineri. Det siste utelukker jo ikke et og annet Anne-Grete Strøm-Erichsen-portrett (oi, så mange bindestreker) dann og vann, men det går vel helst i slips, uniformer og krigsmaskineri når jeg først hiver meg på den galleien.

Når jeg av og til likevel hengir meg til billedlig gjengivelse av kvinner, er det jo, som den gamle grisen jeg tross alt er, lett å falle for ikke videre populære fristelser. Tross alt er jeg, når alt kommer til alt, en enkel mann.

Feministisk stakkarsliggjøring

Det kan bare ikke hjelpes, piker og gutter: Den feministiske bevegelsen har nærmest gjort det til en fanesak å fremstille kvinnene som ofre, enten det handler om yrkesmessig forskjellsbehandling, skjev arbeidsfordeling i hjemmet, forkvaklede kjønnsrollemodeller eller hva det nå skulle være, mens jeg selv sitter tilbake med inntrykk av at det tvert om nesten er litt comme-il faut å rekruttere kvinner til ledende stillinger. Selv yter jeg granngivelig også mer enn min skjerv i heimen, og er neppe unik i så måte, enda jeg er en gammel gris.

Jeg skrev nylig en serie artikler om kvinner i FTI (forskning, teknologi og ingeniørfag), som flagget den ene kvinnesuksessen etter den andre, i tidligere mannsdominerte bransjer som formelig skriker etter kvinnelig kompetanse.

Feministene lar seg naturligvis ikke stanse av slike bagateller. Den siste tiden er det de muslimske kvinnene, først og fremst, som er tildelt offerkappen, siden de ligger under for en religion som avkrever dem hijabiførelse. Selv muslimske politikvinner utlegges som ofre, men jeg vet ikke helt om jeg riktig evner å se det slik. Eller, som jeg nylig skrev i en kommentar:

[...] At det fins muslimske kvinner som bærer hijab mot sin vilje, anser jeg slett ikke umulig, men vi kan trygt gå ut fra at muslimske politikvinner som ønsker å bære hijab, er frigjorte, flotte, unge, norske kvinner, som på eget og fritt grunnlag velger sitt eget yrke og sitt liv.

Er det ikke flott at muslimske kvinner søker seg til politiet, da? Eller bør de nektes den adgangen, fordi de, av religiøs overbevisning, foretrekker å bruke hijab?

Hva med menn i ledende stillinger? Burde de ikke få slippe det evinnelige slipset?

Av og til får jeg nok følelsen av at slike spørsmål dreier seg mer om menneske- enn kvinne- eller mannsfrigjøring.

Betegnende nok gir også “mannsfrigjøring” feil i allehånde stavekontroller, er det blitt meg fortalt. Mest sannsynlig fordi ordet simpelthen ikke eksisterer. Ikke “mannefrigjøring” heller. I fall De lurte.

Nu og vel&vel. Når alt kommer til alt, er det i alle høver usigelig deilig ikke å måtte ta hensyn til kjønnsfordelingen på forsiden av egen blogg, iallfall.

Det var egentlig bare det jeg ville si. Før det tok helt av.

Foto: Mann med slip (Macaroni30/Photobucket)