Jeg syns De skal unne Dem en pause nå. Trekk en kanne sterk darjeeling, brygg litt av husets beste kaffe, en kopp rykende varm kakao, hell i et glass single malt, tenn en god pipe – eller hva det nå er som fremkaller Deres fornemmelse av velvære – og la kroppen synke ned i den dypeste ørelappstolen, omgitt av varm belysning og dempet vellyd fra høyttalerne (selv noe så banalt som Griegs elegier burde duge), med dagens avis i lanken.

Det er noe eget over det å kontemplere nyheter, kulturbegivenheter, meningsbrytninger og – om De nå er henfallen til slikt – sport og sådant mere i en avslappet atmosfære, som innbyr til ettertanke og, fremfor alt, åpne sanser.

Allerede her vil nok mange, og jeg med dem, fremme en ikke helt uvesentlig innvending: Hvor finner vi aviser som inviterer til denslags? Innvendingen er berettiget nok, den, for det er blitt lengre mellom de virkelig gode sakene. Det er rett og slett ikke til å komme forbi at det tross alt er VG, Dagbladet og Se og Hør som dominerer det norske print-markedet, enda selv tabloidene har måttet se seg slått av de – om mulig – enda mer tabloide nettutgavene.

Jeg ser ikke bort fra at jeg, om jeg var redaktør med skjerpede inntjeningskrav, selv ville ha overveid den type stoff leserne tross alt vil ha. Det er bare rimelig det, og står som opplagt forklaring på at vi har den pressen vi har.

Nuets tyranni

Nå fins det lykkeligvis et par unntak, som likevel sliter med den haken at de ikke er allmennaviser, i egentlig forstand. Klassekampen byr på gravende og samfunnskritisk journalistikk av godt og lunkenrevolusjonært merke. Morgenbladet bugner over av akademiske og semi-akademiske påfugler, som bruser med fjærene i hverandres påsyn, i en kvasiintellektuell kappestrid noen av oss kanskje finner litt utmattende etter en stund, andre ikke. Dagsavisen er faktisk heller ikke så halvgæren, men lider, som så mange andre, under redaksjonell underkapasitet. Og så hender det jo, ikke så rent sjelden, faktisk, at Tanta i Biskop Gunnerus’ gate glimter til med et hederlig unntak eller to. Så kom ikke her.

Det er bare det, ser De, at… Vel, kort sagt: Så meget å gjøre, så lite tid. For tross alt: Når i himmelens navn skal vi finne tid til ritualet for oven? Når barna er vel forlagt? Ikke om barnehagehenting, matlaging, opp- og klesvask, kveldsstell og nattaeventyr har fortrengt de to artiklene De skulle ha levert på ettermiddagen, og som må sluttføres utpå kveldingen – med øyelokk behengt med ti kilos lodd.

PC = arbeid

Så er vi altså henvist til nettavisene likevel. En rask kikk mellom slagene, kun, et stjålent ALT + TAB-trykk mellom Word og Firefox i ny og ne, bare så man er på høyde med verdenssituasjonen. Og er ikke det, når alt kommer til alt, selve problemet med nettavisene? Det heseblesende tempoet, kvikk kikk™ mellom slagene? For mange av oss er PC-en forbundet med arbeid. Vi kikker litt motvillig på den, iallfall om arbeidsbyrden tårner foran oss, og alt som er på den, alt det som skulle ha vært spas og moro, forbindes med kappløpet mot klokken. Avanti, avanti!

All work and no play. Foto: PhotoDisc

Dessforuten vet De hvordan det er med rotteracet: Selv om De vinner det, forblir De dog en rotte.

Alltid uforlignelige Andreas Andersen begikk en bloggpost om papir versus nett borti mediefunderingene sine her forleden. Strengt tatt er det vel hans feil at jeg gjør meg disse betraktningene nå. Hvorom alt og inkje siterer han den danske trendforskeren Kirsten Povlsen, som sier at:

Raske overskrifter og overfladiske nettaviser, der brukerne surfer uengasjert gjennom mengder av informasjon, er nå i ferd med å skape en motreaksjon. Tiden er inne til refleksjon og kvalitet.

Og man må jo si seg enig med Andersen når han fnyser av Povlsens neste uhyrlighet:

Det er trendy å være klok. Enhver idiot kan sitte på en kafé eller følge med i et tv-show, men innsikt krever fordypelse. Nå kommer motreaksjonen, der folk igjen sitter med hodet begravd i en bok eller en avis på bibliotekene.

Andreas Andersen spør seg hva visdom og antioverfladiskhet har med hverandre å gjøre, og lister opp en rekke argumenter jeg ikke skal gjengi her. Besøk heller bloggen hans. Han skriver innsiktsfullt og godt om disse tingene.

Jeg håper imidlertid han tar feil når han hevder at “papirets renaissance [sic] i moteverdenen blir en kortvarig affære”. Samtidig vet jeg at det, til min store sorg, går langt mellom hver gang jeg selv åpner en papiravis. Kanskje har han rett likevel? I alle fall om avisene fortsetter å forfølge dagens redaksjonelle linje.

Godt papir på nett

Av og til får jeg følelsen av at diskusjonen handler mindre om innhold enn om form. For god, dyptpløyende og tankevekkende journalistikk er mulig på nett. Jeg skulle av og til ønske vi hadde noe i denne gaten her hjemme (sakset fra min engelske lenkeliste):

• Arts and Letters Daily
• The Economist
• The Independent
• The Morning News
• The Nation
• The New Statesman
• The New York Times
• The New Yorker
• Salon
• Sign and Sight
• Slate

Klok uten papir! Man må nesten spørre seg hva det er som umuliggjør noe tilsvarende på norsk. I mitt enfold trodde jeg det lot seg gjøre, da jeg for en tre års tid siden la svære planer for Depesjer, som ble lagt brakk etter halvannet års daglige oppdateringer for tilnærmet egenhånd. Et kollektivt og borgerjournalistisk alternativ – iNorden – måtte være svaret, trodde jeg. Feil igjen (jeg lover å elaborere over dette i detalj som snarest).

Hvem som står bak er i bunn og grunn underordnet, men det vil alltid være noen som etterlyser godt og klokt stoff på nett. Imidlertid fins det en hake: Vi er trolig ikke mange nok.

Så spørs det om det fins noen uti der, som har evne og vilje til å kaste både perler og både svin.

Og så en tilføyelse til slutt: Når jeg ser egne konklusjoner her, innser jeg at overksriften burde lyde “Avis kunne vært best”. Punktum.