Ubegripelig kikkertrang
Det fins en mengde gode og legitime grunner for innsikt i skattelistene. Privat snoking i venner, slekt og bekjentes formue og inntekt har aldri vært blant dem, og likevel er det denne kikkertrangen media appellerer til, i sin årlige ligningsorgie.
I år har nettavisene vært ekstra ivrige etter å tilfredsstille kikkertrangen, denne laveste av alle våre egenskaper, med tilbud om å koble samtlige av våre Facebook-venner opp mot skattelistene. Selv har jeg blokkert Dagbladets FB-applikasjon, og anbefaler at du gjør det samme, skjønt den slett ikke er den eneste, men den snublet jeg tilfeldigvis over.
Jeg har ved et par høver argumentert mot dette frislippet:
Nå er det naturligvis ingen av denne bloggens lesere som hengir seg til grafsing i andres inntektsforhold, like lite som jeg befatter meg med den slags selv. Jeg er ikke engang så sikker på om hver av oss behøver kjennskap til politikerne privatøkonomi, men at pressen stundom trenger slik tilgang, se det skjønner til og med jeg.
Datatilsynets direktør Georg Apenes har dessuten et poeng når han hevder det årlige frislippet et eldorado for identitetstyver m.v.
La oss få en slutt på dette.
Vil du forby grafsing i privatlivet generelt, eller er det bare akkurat dette tilbudet du mener er forbudt? Hva med telefonkatalogen (du kan jo lese mye mer ut fra hvor folk bor enn av hva de betaler i skatt!)? Hva med folkeregisteret, som alle mulige organisasjoner har tilgang til? Hva med Se og Hør? Hva med Internett?
All informasjon om personer kan i prinsippet brukes til grafsing. Men for å ha et samfunn må vi vite noe om hverandre. Skattelistene brukes blant annet til å disiplinere skattemoralen og fungerer derfor som en “belønning” av lovlydige samfunnsstøtter og tilsvarende ris bak speilet til de som jobber svart eller skjuler sine verdier for fellesskapet. Kunnskap om dette er en temmelig sentral del av samfunnslimet — kanskje også mer sentral enn en del andre informasjonskilder.
Jeg er også uenig i at man ikke bør se på venner, slekt og kjenninger. Jeg er glad for at folk får vite at jeg har betalt min skatt. Har du mistanke om at onkelen din driver monkey business, er det bra at det finnes muligheter til å finne ut av det.
Lønn og skatt er ingen privatsak. Det du får ut av lønna di påvirkes av andres lønn, både direkte (gjennom priser) og indirekte (gjennom at din opplevelse av nytte vil variere med hva dine venner har tilgang til). Det er derfor bra at skattelistene sørger for å riste litt opp i den inngarvede holdningen om at lønn skal holdes for deg selv.
Jeg er definitivt ikke motstander av legitimt innsyn i samtlige borgeres skatte- og inntektsforhold, Indregard, men syns nok i så fall at hver av oss har krav på å få rede på hvem det er som besnoker oss — ad innlogging (les: identifisering) i skattesøket, på samme måte som kredittopplysningsselskapene plikter å varsle dem de sjekker.
Transparens er bra når og hvis den kan legitimeres, for eksempel i et journalistisk arbeid av samfunnsmesig betydning — eller i nødvendig kredittvurdering. Men det er ikke slike behov nettavisene setter seg fore å fylle. Tvert om har de satt seg fore å erstatte bygdesladderen, med appell til de mest slarvete og nyfikne blant oss, som hvileløst søker på omgangskretsens økonomiske forhold. Jeg har ingen annen betegnelse på slikt enn nedrig og vemmelig.
Vi er altså enig om at åpne skattelister er av det gode i legitime sammenhenger. De kan oppsøkes der de fins, på skatteetaten.no. Nettavisenes vinklinger og unødvendig fremtredende tilgjengeliggjøring er noe helt og ganske annet. Å kompromissløst støtte den type åpenhet, er i prinsippet også en støtte til søk på elektroniske pasientjournaler, sosialhjelpvedtak og jeg vet ikke hva. For hvem vet om ikke det foregår misbruk av noe slag der ute. En legitim begrunnelse, naturligvis, men er du helt sikker på at du skjønner hva du går inn for nå?
[...] I forgårs holdt Massive Attack hoff på Rockefeller, så jeg tilfeldigvis, da jeg slumpet til å kikke på Krinkens Lydverket i går aftes. Pytt sann, intet bemerkelsesverdig ved det, i og for seg. Utallige av favorittartistene mine avholder regelmessig konsert i osloegnen, uten at det heves nevneverdige øyenbryn – hvor moro det enn hadde vært å være der. Så langt jeg kan bedømme, orket ikke hovedstadspressen engang å omtale begivenheten – utover Aftenpostens epistel om Berlin-konserten deres om en ukes tid. Man kan jo nesten forstå dem, midt oppi all skatteviraken og allting. [...]
[...] er helt åpenbart ikke grafsing, som Jarle Petterson ville ha kalt det. Dette er helt sentral kunnskap vi trenger for å vite om [...]
Skriv en kommentar
Abonnér på insignifikante oppdateringer
Click flag to subscribe to English Insignificances by email
Nyeste kommentarer
Viktige emner
Linker inn
På Twitter
Blogroll
Müsik
Videoplukk
Google Friend Connect
De nyeste postene
Varm anbefaling:
Mål og mening
Jeg håper imidlertid at det ikke hindrer deg i å ha glede av den. Vi har altfor mange signifikante blogger som det er. Det vi trenger nå, er det motsatte.