Det later til å råde en relativt bred journalistisk konsensus om berettigelsen av å grafse i menigmanns inntekts- og skatteforhold. Det er må vite en viktig samfunnsoppgave.

Faksimile av en tidligere Jan Omdal-artikkel.

Selv syns jeg det er flott at alle som trenger det (jeg understreker: Trenger det), får tilgang til ligningen på skatteetaten.no.

Nettavisenes skattesøk derimot, er fint lite annet enn en oppfordring til unødvendig og smakløs grafsing, som ikke tjener andre formål enn nettavisenes egne økonomiske. Noe Dagbladet.nos Jan Omdal selv også medgir i sin (som alltid) balanserte kommentar av i går:

[…] OG LA OSS NÅ VÆRE LITT ÆRLIGE: Når samtlige store nettaviser har skattesøk, er det selvsagt ikke bare fordi avisene mener informasjonen har offentlig interesse. Redaktørene snakker om journalistikk og samfunnsoppdrag, men det hadde nok vært kledelig å innrømme at en annen viktig årsak til det voldsomme fokuset simpelthen er at skattesøk og oversikter over skatten til ulike grupper i samfunnet er godt stoff.

Skatteporno er en klikkvinner.

Ifølge Aftenposten er det bare et fåtall som bruker muligheten til å sjekke de mektigste i samfunnet. Snarere er det nok kikkermentalitet, misunnelse og kontrollbehov som er blant de viktigste drivkreftene for mange av oss.

Den mye omtalte åpenheten – transparensen, om man vil – får vi også om den er samlet på én adresse, altså Skatteetatens egen. Så var vi ferdig med den diskusjonen, håper jeg.

Det er imidlertid svært interessant å bivåne journalisters dobbeltmoralske syn på åpenhet, fra innsiden, så å si.

Som journalist er jeg et selvskrevent medlem av norske journalisters lukkede diskusjonsgruppe, Normedia (teksten fortsetter under bildet).

Skjermdump fra norske journalisters lukkede diskusjonsgruppe, Normedia.

Selv syns jeg det er helt ok at diskusjonsgruppen er lukket. Andre faggrupper har da for svingende sine lukkede fora, de med. Ulikt flertallet av Normedia-medlemmene, forfekter jeg imidlertid ikke den formidable “åpenheten” (les: grafsingen) rundt skattelistene. Jeg motsier med andre ord ikke meg selv når jeg finner lukkede diskusjonsgrupper akseptabelt. Men jeg ville ikke gå så langt som å insistere på at Normedia skal være lukket.

Det gjør derimot flertallet av Normedia-medlemmene, som i samme momangen argumenterer ivrig for “åpenheten” rundt skattelistene.

Møte seg selv i døren? Neeeeiii, det kan jeg da aldri tenke meg.

Forstå det imidlertid, den som kan.