Vårt lillebrorkompleks
I 1957 satte Malmö Stadsteater opp Henrik Ibsens Peer Gynt. Og for all del, stykket har nok versert på adskillige svenske scener, både før og siden. Hver gang er naturligvis svensk presse engstelig for hva vi nordmenn mener om deres fortolkning av nasjonaleposet vårt.
Haha! Særlig!
Når Nationaltheatret setter opp Ingmar Bergmans Fanny og Alexander derimot, står Dagsrevyens reporter engstelig i foajeen og lurer på hva Aftonbladets anmelder mener etter første akt. Aftonbladets utsendte selv var ikke så sikker på om svensker flest bryr seg overhodet. Tenk det, Hedda!
Dagsrevyinnslaget kan du se her (si meg, er damen fra Bergman-stiftelsen litt tipsy?).
Kanskje burde vi bry oss mer om hva publikum mener om oppsetningen? For Nationaltheatret selv må dét definitivt være av større interesse enn hva söta storebror tycker om oss.
Vi har kanskje like stort, om ikke større BNP enn svenskene, men mentalt forblir vi visst lillebror likevel. Er det rart de syns vi er litt rare – både i den svenske og den norske betydningen av ordet?
For kuriositetens skyld, en snutt fra filmen:
Foto: Alexander og Fanny i Ingmar Bergmans egen versjon
Er ikke denne oppsettingen likevel litt spesiell ved at stykket aldri er satt opp på en svensk scene etter ønske fra Bergmann selv?
Jo, det stemmer at Nationaltheatret på forunderlig vis klarte å snappe verdenspremieren på stykket like foran nesen på en rekke like ivrige svenske teatre (jeg vet at bl.a. Dramaten også har planer om å sette stykket opp). Hvordan det gikk til, må jo gudene vite, men når det kommer til Ingmar Bergmans egne intensjoner, er det riktig at han ikke ønsket tukling med eget åndsverk (utlagt: hans egne, filmatiske fremstillinger skulle forbli de eneste fortolkningene).
Nå overdro han imidlertid alle rettigheter til en stiftelse — helt uten slike begrensende klausuler — som vurderte Fanny og Alexander egnet for scenen. Det ergerlige for Bergman selv, er at eventuelle protester utgjør visse fysiske utfordringer under hans nåværende omstendigheter.
Pinlig innslag fra Dagsrevyen. Hvorfor søren skulle vi bry oss om hva svenskene synes om vår egen oppsetning av Fanny og Alexander.
Reporteren ga seg jo ikke heller med å fiske til seg positive bemerkninger – etter første akt!.
Ja, det er litt pinlig å se hvordan vi fisker etter anerkjennelse, doodle. Og vi er nok mest opptatt av just storebrors. Men Dagsrevyens utsendte i går virket spesielt ivrig i tjenesten.
Ellers er det morsomt å se hvordan utenlandske dignitærer på norgesbesøk, med viktige budskap, først og fremst frittes ut om Norge og nordmenn. Bare vent: om under en måned vanker det obamavisitt på oss (for øvrig det fremste motivet for pristildelingen). Det bør ikke overraske oss om den norske pressens hyppigste spørsmål til prisvinneren blir “How do you find Oslo?”.
Til info: Dramaten skulle hatt verdenspremieren, Nationaltheatret hadde fått lov å legge sin premiere 3 dager etter Dramatens. National ventet på manuskript fra Sverige… men så kom det beskjed ifjor høst om at Dramaten likevel ikke ville sette opp stykket. National fikk dermed ha verdenspremieren, men hadde ikke noe manuskript. De tok utfordringen og ga oppgaven til sin faste instruktør Kjetil Bang-Hansen, som greide å få stykket på beina i løpet av et knapt år. Ingen dårlig bragd.
Hele Europa, kanskje verden, har fulgt oppsetningen med argusøyne, så ikke rart om det ble sjelet til utenlandske kritikere. Og spesielt de svenske, siden Bergman i nabolandet er en hellig ku. Men eksperimentet var vellykket, nå skal stykket settes opp innen kort tid i Danmark, på Island, og ganske snart i flere europeiske land. Dramaten har derimot utsatt sin egen premiere flere ganger. Først til 2010, så 2011, og for øyeblikket vet visst ingen sikkert.
(Jeg vet alt dette fordi jeg har intervjuet Kjetil Bang-Hansen for Rushprint, teksten kommer på trykk i julenummeret.)
Jeg fikk med meg at det lå noen svenske inkurier til grunn for den norske verdenspremieren, Bharfot, og skjønner at det sikkert var en spesiell begivenhet i engere kretser, men slikt kan naturligvis oppleves ytterst forskjellig, avhengig av personlig ståsted.
For egen del må jeg nok tilstå at Dagsrevyens prioriteringer virket litt pussige, for å si det mildt. Og så syns jeg nok fortsatt det står fast at vi er mer opptatt av utlendingenes syn på oss, sånn i sin alminnelighet, og svenskenes i særdeleshet, helt uavhengig av begivenhetens globale implikasjoner. Bare vent og se hvilke spørsmål som dominerer pressekonferansene når Obamarama braker løs til uken.
Gratulerer med julenummeret, forresten! Vi har ikke slike pamfletter i salg her ute, men jeg holder fingrene krysset.
Skriv en kommentar
Abonnér på insignifikante oppdateringer
Click flag to subscribe to English Insignificances by email
Nyeste kommentarer
Viktige emner
Linker inn
På Twitter
Blogroll
Müsik
Videoplukk
Google Friend Connect
De nyeste postene
Varm anbefaling:
Mål og mening
Jeg håper imidlertid at det ikke hindrer deg i å ha glede av den. Vi har altfor mange signifikante blogger som det er. Det vi trenger nå, er det motsatte.