Vi kommer ganske dårlig overens, partipolitikken og jeg. Antagelig er det et utslag av en individualisme som langt overgår evnen til å gå i takt, men også at jeg de siste 26–27 årene har funnet det praktisk talt umulig å finne et parti som fører en politikk jeg i det alt vesentligste kan tiltre. Like forbasket har jeg vært Ap-medlem de to siste månedene – forstå det, den som kan.

Tidligere i uken ramlet partiorganet “Sammen” ned i postkassen. “Sammen”! Jeg kjente hvordan hvert fiber i min gjennomført antikollektive kropp skrek i protest, og hvordan tankene jog gjennom hodet, fortvilt spørrende hva i himmelens navn det er jeg nå har rotet meg opp i.

Jeg skal være den første til å erkjenne at innmeldelsen muligens ikke var så veloverveid. Som god Høyre-mann reagerte jeg imidlertid temmelig spontant på Erna Solbergs svært tvetydige signaler rundt en Frp-inkludering i en borgerlig regjering – om en slik skulle vise seg aktuell. Samtidig hadde jeg lyst til å støtte vår lokale og usedvanlig sympatiske Ap-mann i sine vervebestrebelser. Høyre-mannen i meg har heller ikke store innsigelser mot at partinavnene nesten er det eneste som ellers skiller Ap og Høyre.

Når det er sagt, har jeg ett nesten altoverskyggende og viktig argument for innmeldelsen: Arbeiderpartiet er det eneste partiet som med rimelig grad av sannsynlighet kan forventes å få til et norsk EU-medlemskap – når opinionen én dag innser de andre utveienes utilstrekkelighet. Men det er et tema som overskygges av et langt viktigere et: Hensynet til planetens overlevelse.

På dette punktet fører Arbeiderpartiet en nesten schizofren tilværelse, med stor grad av hensynstagen til privatbilismen, kraftkrevende/forurensende industri – og olje- og gassutvinning, hvorav de to siste hensynene klassiske Ap-verdier, med Hele folket i arbeid (underforstått: manuelt arbeid og industriarbeidsplasser) som den bærende devisen.

Ved minste tegn til å helle mot olje- og gassutvinning i Lofoten, bærer det fluksens ut av partiet for min del, men inntil så (eventuelt) skjer, er jeg villig til å gi dem en sjanse.

Så får det heller stå sin prøve at jeg fremstår mer eller mindre politisk schizo. Men vær så snill… “Sammen”!?

Puh-lease…

P.S. Men jeg skulle gjerne ha hatt en partibok, altså.