Jeg leser en sak på Dagbladet.no, om protestene mot kraftlinjer over Hardangerfjorden, og merker hvor inderlig forbannet jeg blir. Men ulikt de andre forbannede, er jeg forbannet på just dem, ikke på Statkraft (eller hvem det nå er) Statnett, som arbeider for å utnytte våre fornybare energiressurser på best mulig vis.

Forargelsen bunner i bunn (how low can I go?) og grunn i erkjennelsen av at svært mange av protestantene ikke har den minste innsigelse mot utvinning av for planeten svært ødeleggende substanser i Lofoten. Men så er det da heller ikke der de bor. For Gud forby at noen begår slike uhyrligheter her!

Oppriktig talt: Skulle jeg ferdes langs Hardangerfjordens potensielle høyspentmaster og kraftlinjer, ville min første innskytelse trolig være hvilket fantastisk land vi har, som så forbilledlig kombinerer fremskritt og natur – i overflod, på begge sider av kraftlinjene. Ovenikjøpet ved hjelp av fremstilling av fornybar energi!

Samtidig sutres det over at det satses så lite på distriktene, og at arbeidsplassene i Distrikts-Norge uteblir. Når de så kommer, i form av arbeidsplasser i kraftindustrien – eller økonomisk kompensasjon for “skjemmende” kraftlinjer, blir man rasende.

For Norge skal forbli uforandret, må vite. Om det så koster hele verden livet.

Les for øvrig noen lignende betraktninger jeg begikk borti Depesjer 2. november 2006.

P.S. Og, for å sette tingene i sitt rette perspektiv: Her kan du lese mer om hva de protesterer mot.