Mueller og Ragde: To alen av samme stykke
Jeg har ikke helt klart å engasjere meg i Peter Mueller-furoren disse siste to ukene. Ikke bryr jeg meg om skøyter, ikke om idrett, ikke om Peter Mueller og slett ikke om sextrakassering. Det blir ikke rare reaksjonene av slikt. Men det er lov, har jeg konkludert, å gjøre seg noen generelle betraktninger – mot et større bakteppe så å si.
Hvis beretningene om Muellers oppførsel stemmer, har han begått et overtramp som muligens burde ha strafferettslige implikasjoner, så vel som idrettslige konsekvenser.
Det vet skøyteforbundet også.
Av samme grunn er det ikke så vanskelig å forestille seg at oppsigelsen kan ha andre årsaker, uten at jeg anser det min oppgave å nøre opp under slike spekulasjoner.
Men det er litt interessant, er det ikke, at såkalte feminister, som leverer seksuelt trakasserende eller nedsettende merknader til menn, eller venninneflokken som gjør obskøne bevegelser i retning den passerende hunken, høster anerkjennelse (for å ta igjen?) og lystne fnis.
Det var Anne B. Ragde som fikk meg til å reflektere litt rundt alt dette da hun stilte hos Fredrik Skavlan sammen med medforfatter og -feminist Unni Drougge fredag kveld. Ragde, selverklært cougar, skryter av å forbruke yngre menn omtrent slik vi andre bytter sokker, til stor applaus fra rødstrømper på begge sider av kjølen. Du kan se hele innslaget ved å klikke på dette bildet (teksten fortsetter under):
Anne B. Ragde hos Fredrik Skavlan fredag 27. november 2009.
Jeg tror vi alle vet hvilken fnysende forakt Mads Larsen eller Preben Z. Møller ville bli møtt med er blitt møtt med.
Hva forteller det oss? Definitivt at noe er alvorlig galt fatt ved den moderne feminismen, som slett ikke søker likestilling, men undertrykking av de tidligere undertrykkerne.
La meg likevel, sånn for ordens skyld, klargjøre at jeg finner Mads Larsen relativt motbydelig. Det samme kan jeg imidlertid si om Anne B. Ragde.
Eller skulle det være forskjell på kjønnene likevel – og på hva de kan tillate seg?
Denne bloggposten er overhodet ikke gjennomtenkt, men jeg håper det er lov å spørre, på ikke-forutinntatt grunnlag. Skjønt jeg definitivt er skeptisk til feminismen:
- NHO: – Den beste var en mann, 30.03.2009
- Befriende mannsdominans, 28.03.2009
- Journalistikk og feminisme på kollisjonskurs, 18.03.2009
- Akterutseilte feminister, 15.03.2009
- When in Rome…, 08.03.2009
- Hijab-saken: Feminisme eller rasisme?, 07.03.2009
- Nok feministpjatt, 19.11.2008
Jøje meg… Jeg var visst virkelig på feministhugget her i mars. Utvilsomt ansporet av kvinnedagen – og min sedvanlige iver etter å provosere.
Jeg er nok enig i at det er forskjell på hva en mann og en kvinne kan tillate seg å si, men akkurat her fungerer ikke den sammenligningen helt for meg fordi Ragde etter hva du forteller snakker om egne seksuelle eskapader mens Muller skal ha kommet med et klare hentydninger om den seksuelle oppførselen til en av de han har lederansvar for. Jeg synes ikke det er helt sammenlignbart (men har heller ikke sett TV-innslaget du beskriver). Videre dreier amerikanske skjellsord seg mye rundt sex og den type utsagn brukes ofte nedsettende der osv
Men jeg synes likevel du har et poeng i forhold til en type feminisme som imiterer den adferdselen den kritiserer hos menn. Jeg husker veldig godt intervjuet mitt med Drougge, som riktig fant sted sånn ca i 1996 tror jeg – kanskje 95.
Hun var verdens sexieste punkerdame: langt blondt hår med røde striper, mye sort kajal, røde lepper og sorte ettersittende lærbukser. Ironisk nok var det omtrent på den tiden hun stod i spissen for “Dom förste ljuva åren”, en kampanje for kvinners rett til å velge å være hjemmeværende, eller like etter – men hun var alt annet en prototypen man forbinder med det, heller veldig macho. Hun snakket om alle sine unge elskere som var henne underdanig, om å nyte livet, og tok et veldig skarpt oppgjør med den type feminisme som fremstiller kvinner som ofre.
Og jeg må innrømme at jeg beundret henne litt: delevis fordi jeg gikk sisteåret av videregående på Forsøksgym hvor det var en sterk fraksjon av typen feminister som farget håret blått eller grønt i oppgjør med “skjønnhetstyrraniet” og hevdet at kvinner med langt blondt hår, som attpåtil brukte sminke, måtte være veldig undertrykte. Delevis fordi hun grep mulighetene og ikke godtok rollene samfunnet linet opp for henne – og fordi hun fremstod som en livskunstner. Samtidig gjorde hun jo egentlig opprør ved å gå inn i rollen til de verste machomennene, og levde tilsynelatende opp til den bruk- og kastmentaliteten som feminister elsker å kritisere menn for – der ligger det absolutt et paradoks.
Det var nok litt lettvint — og uryddig — av meg å røre sammen to ikke-relaterte saker på denne måten, Kristine. Samtidig var det også et forsøk på å trekke inn det store bakteppet jeg nevnte innledningsvis; om hva som, i for øvrig svært ulike sammenhenger, er akseptabel adferd hos begge kjønn — og hva som ikke er det, på basis av kjønn.
Du har forresten også helt rett i at kulturforskjellene også gjør hele forskjellen, i forhold til hvilken betydning som kan tillegges Peter Muellers utsagn. Som vi alle vet, er “suck my dick” en ikke helt uvanlig måte å be noen dra til helvete på derovre. Eller “suck my balls”, for dem som er bevandret i South Park-universet.
Det ville nok ha vært riktigere å hevde at Larsen og Ragde er to alen av samme stykke i overskriften, men i et misforstått forsøk på å tabloidisere posten, ble det som det ble.
Uansett er poenget at vi burde være ferdig med den tiden da ens kjønn var bestemmende for hva man kan og ikke kan tillate seg, og at likestilling ikke handler om å tilegne seg egenskapene til dem man kritiserer. Peter Muellers holdninger (om de er korrekt fremstilt), tillikemed Anne B. Ragdes og Mads Larsens, burde også ha befunnet seg på skrothaugen forlengst.
I stedet ser vi bred feministisk hyldest av Ragde/Drougge, ledsaget av minst like sterk fordømmelse av Mads Larsen og likesinnede menn, enda de ikke forfekter annet enn Ragde & co. Deres forbrytelse er imidlertid å være i besittelse av feil kjønn.
Gah…
Jeg har sett lite til den meldte feministiske hyllesten av Ragde, men sett at hun har vært objekt for en slik hyllest, kan jeg ikke helt se hvorfor det skulle kunne bidra til å underminere eller være dobbeltmoralsk, all den tid Ragde formodentlig ikke bedriver annet enn frivillige seksuelle handlinger mellom voksne mennesker. Mueller driver med verbal trakassering av underordnede. Forskjellen på de to er derfor, for meg, ikke engang en kjønnsspørsmål.
Sammenligningen din med Mads Larsen, derimot, er interessant. Jobb videre med den.
Forskjellen på Ragde og Mueller (eller deres adferd) turde være opplagt for de fleste, indregard, men så var det vel knappest hensikten med posten å hevde noe annet.
Det interessante, som jeg åpenbart ikke har klart å formidle godt nok, er at Muellers oppførsel ikke på langt nær ville ha vakt slik oppstandelse — om den ble lagt for dagen av en kvinne.
Liksom Mads Larsens oppførsel heller ikke ville avstedkommet rare reaksjonene om den kom fra en kvinne.
Quid QuadQuod erat, i anledning Anne B. Ragdes TV-opptreden, demonstrandum, i og for seg.Skriv en kommentar
Abonnér på insignifikante oppdateringer
Click flag to subscribe to English Insignificances by email
Nyeste kommentarer
Viktige emner
Linker inn
På Twitter
Blogroll
Müsik
Videoplukk
Google Friend Connect
De nyeste postene
Varm anbefaling:
Mål og mening
Jeg håper imidlertid at det ikke hindrer deg i å ha glede av den. Vi har altfor mange signifikante blogger som det er. Det vi trenger nå, er det motsatte.