Selvoppnevnt elite rir* igjen
Så var vi i gang igjen. Kåringen av Tordenbloggen (hva nå det mon bety) 2009, i regi av kollegiet bak bloggplukktjenesten Sonitus, er på trappene, for tredje eller fjerde gang, jeg husker ikke helt.
Frem til i år har ikke bare bloggere, men alle som leser blogger hatt fri tilgang til både å nominere og avgi stemmer i den uformeller konkurransen, som har bidratt til å konsolidere et bestemt bloggmiljøs inntrykk av egen fortreffelighet – en effekt som nå vil forsterkes ytterligere. For hør bare:
[…] Tanken er at de 100 bloggerne som har blitt plukket oftest til Sonitus i perioden 1.februar 2009 til 1.november 2009 inviteres til å levere inn sine lister over de 10 beste bloggene i landet. Så har vi kalkulert med at en viss andel av de hundre inviterte kommer til å ignorere henvendelsen, eller takke nei, så for å gardere oss har vi kastet nettet litt videre enn topp 100. Vi har gått ut fra en liste på ca 150 stykker, hvorav noen har falt ut fordi vi ikke har klart å finne kontaktinformasjon, og har dermed sendt ut rundt 130 invitasjoner…
Tordenhjorthen fjerner silkehanskene.
Jaha, tenker jeg, som alt i utgangspunktet hadde visse betenkeligheter ved hele tevlingen, og for lengst har annonsert min “manglende tilhørighet i det ganske tett sammenfiltrede miljøet”. Og just det siste har vært et stort problem, etter mine begreper. Så stort at konkurransen er blitt – eller hele tiden har vært – en parodi på selve essensen i konkurransebegrepet.
Ikke mail meg
Siden jeg selv er blant de 40 mest plukkede bloggerne på Sonitus i år, gjør jeg regning med at mange anser meg blant denne klikken av “de 100 bloggerne som har blitt plukket oftest”, og at jeg dermed er en selvskreven påvirkningskandidat. Så ikke, er jeg redd (eller skulle jeg si heldigvis?). Nå burde jeg muligens utvise takknemlighet over å ha blitt så megen ære til del, men må tilstå at æren er ytterst tvilsom. Hvorfor? Hovedsakelig fordi den ekstremt snevre, også i anskuelses- eller meningssammenheng, gjengen bak filtrerer bort bloggposter som strider mot egne oppfatninger (for eksempel slike som setter spørsmålstegn ved våre dagers feminisme). Så mye for fremme av et genuint alternativ til MSM (altså mainstream media), som de liker å kalle dem. Men nok av det.
Det hele betyr, kort fortalt, at hvor mottagelig jeg enn måtte være for påvirkning, vil ethvert forsøk på slik manipulering være fåfengt, all den tid jeg altså ikke befinner meg blant de nominerende – hvor mye ildsjelene bak Sonitus nå måtte hevde det motsatte. Eller sagt på en annen måte: Ikke ring oss, vi ringer Dem.
I år, som tidligere år, akter jeg å innta en befriende distanse til det hele, selv om jeg nok skulle ønske at en uhildet kåring, uten dette preget av gjensidig beundring, var mulig – i en setting der vanlige lesere la premissene.
Når det er sagt, har Sonitus-folkene, og kanskje Hjorthen, først og fremst, lagt for dagen en beundringsverdig innsats. Som konkurranse betraktet derimot, må jeg med skam melde at Tordenbloggen er rimelig verdiløs. Hadde den enda vært underholdende, men maken til oppjaget kakling skal man lete en stund etter.
Ach… Vi klasker til med Kaptein Tordenbrak i år også. En klassiker til glede for nye lesere:
Kjapp epilog: Denne bloggposten var sant å si ikke ment som et debattinnlegg, hverken om Tordenbloggen, Sonitus eller sneversynte bloggeliter, men om det nytteløse i ethvert forsøk på å påvirke en antatt “nominant”. Forsøkene på begrunnelse er ingenlunde å oppfatte som invitasjon til debatt, men om noen veldig gjerne vil, er kommentarfeltet åpent, så lenge det ikke forventes at jeg engasjerer meg.
God og prestisblottet blogging ønskes alle og enhver!
*Eventuelt ruller
Selv har jeg vært rimelig klar på hva jeg mener om bloggekonkurranser både i forbindelse med Den Gyldne Q og tidligere Tordenblogger. Synes derfor det var litt rart å bli “utnevnt” til å sitte i årets jury på grunnlag av at min blogg var en av Norges beste. Hvordan kan min blogg være en av Norges beste? tenkte jeg. Jeg som har nektet å være med i konkurranser. Så forstod jeg etter hvert at det var på grunnlag av å være blant de mest plukkede blogger på Sonitus. Jeg har aldri satt min ære av å bli plukket på Sonitus. Jeg ser at jeg blir det, innimellom.
Så – i år blir Tordenbloggen litt annerledes, og det er da jeg tenker: Gjøre en innsats for Tordenbloggen eller ikke? Jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Jeg kan rett og slett ikke rangere.
Du kaller det en “konkurranse”, men det er det jo ikke. Det er en kåring. De som skriver bloggene skriver dem ikke for å nå høyt i denne kåringen, på samme måte som folk ikke skriver bøker for å bli kåret til “en av årets beste bøker” i VG. (Og dessuten finnes det nok mange andre bloggkåringer som man kan velge å forholde seg til.)
Og som kåring betraktet har den den utmerkede effekt at den kan gjøre meg oppmerksom på blogger som er bra men som jeg har oversett så langt.
Jeg har dessuten sendt inn min “ti på topp”-liste. Det synes jeg var en artig øvelse, fordi det gjorde meg litt mer bevisst på hvilke blogger jeg setter mest pris på (og jeg la merke til at det var langt mer enn ti blogger jeg setter pris på…)
Selv er jeg ikke blandt de som blir plukket på Sonitus, og bryr meg egentlig ikke så veldig om akkurat det i denne sammenheng – men noe av det jeg ser på som et problem er at det blir en veldig begrenset liste over folk som skal plukke.
De bloggene som dukker opp oftest på Sonitus er riktignok blogger jeg leser, og jeg har ikke i noen grad peiling på hvilke blogger DE igjen setter pris på, og ergo melder opp til denne kåringen, men jeg føler at dette blir en viss grad av kompis-stemming. Jeg kommer vel til å følge litt med på kåringen, i håp om at jeg tar feil.
Som Bjørn skriver, mye av poenget med en slik kåring er å finne frem til nye blogger som er verdt å lese. Særlig etter at de fleste ping-tjenestene i Norge har tatt seg et stev, så kan slikt bidra til at flere får flere lesere, blir “oppdaget” rett og slett, og DET er en god ting. De fleste skriver jo blogger for å bli lest, gjør de ikke?
Jeg skjønner ikke helt logikken din her. Du mener det er en elite. Denne eliten inviterer deg, selv om du mener du ikke er elite. Du vil ikke være med å si hvem du leser, fordi da blir det for snevert? Blir det mer snevert om du også blir med? Du er sur fordi de plukker innlegg fra deg? Du er sur fordi de ikke plukker flere innlegg fra deg?
Jeg tror ingen oppfatter seg selv som elite, ordet i denne sammenhengen er dumt. Om man oppfatter en gruppe som snever, men blir invitert med, har man en gylden mulighet for å gjøre den mindre snever.
Eller man kan bli sur og snu ryggen til mens man mumler noen små eder og forbannelser.
Bli heller med og lek da vel!
vibeke: Med de utvelgelseskriteriene som ligger til grunn, er det kanskje ikke så underlig at du er plukket ut til å kåre dine favoritter, men jeg skjønner hva du mener. Veldig, veldig godt. Jeg ville i alle fall føle det helt absurd om mine subjektive preferanser skulle bli utslagsgivende for hvilke bloggere som får bli nominert eller ei. En rettighet jeg i sin tur var innvilget på basis av Sonitus-plukkernes subjektive smak. I siste instans blir det med andre ord deres subjektive preferanser som indirekte speiles.
Underforstått: Noen i Sonitus-kollegiet liker det jeg skriver, ergo liker de formodentlig også det jeg liker av andres skriverier, som de dermed like godt kunne ha plukket selv, først som sist. På denne måten spres imidlertid ansvaret. Tilsynelatende.
Om ikke den tankegangen er elitær, vet sannelig ikke jeg (skjønt eliten rett nok er selvoppnevnt, og neppe fremstår som det i andre øyne enn egne).
Bjørn Smestad: Konkurranse konkuschmanse… Blir ikke det egentlig et litt semantisk spørsmål? Visst har Sonitus lagt om fra åpen konkurranse til kåring, men ingen skal fortelle meg at de nominerte ikke kommer til å legge seg i selen når nominasjonene først er et faktum. Konkurranse it is, then.
Jeg er ellers enig i at pluralistisk sammensatte lister av Sonitus-typen kunne ha vært av det gode, forutsatt at de altså var allsidige. Det syns jeg dessverre ikke Sonitus er. Kanskje på grunn av problemer med å rekruttere til plukkestaben, for alt jeg vet, men det forblir et faktum av grunnlaget uansett er for spinkelt til at kåringen kan hevdes representativ for den gjengse smak. For når alt kommer til alt, er det subjektiviteten her jeg vil til livs. Subjektivitet er bra, for all del. Bare ikke når den representerer et så spinkelt utvalg plukkere, som tilsynelatende snakker for de mange (med “tilsynelatende” som nøkkelord).
PoPSiCLE: Just hva jeg mener! Det er ikke det at det er noe galt med bloggene de plukker ut, om vi nå ser bort fra Document.no, som er innvilget en syvendeplass! Hva i himmelens navn er det de holder på med? Som deg, gjør jeg regning med at jeg nok ville ha lest flere av de samme bloggene selv, uavhengig av eventuelle Sonitus-anbefalinger. Så er det da heller ikke poenget. For: Om Sonitus-plukkerne og jeg deler smak (noe vi i visse tilfeller rett nok ikke gjør, jevnfør Document.no), ville utvalget forbli både snevert og både selektivt og både subjektivt. Sånt tar seg under ingen omstendighet godt ut, om man foregir å være en bredt anlagt eller representativ kåring.
Beate: Nå tror jeg du har misforstått. Jeg er slett ikke invitert til å nominere noe som helst. Ifølge Tordenbloggen skulle jeg derimot være blant de nominerende. For å sikre meg mot unødvendig mas fra blogglobbyister, fant jeg det derfor nødvendig å advare på forhånd. Det ville jeg naturligvis ha gjort om jeg var invitert til å nominere også, men under omstendighetene syntes jeg det var riktig å gjøre oppmerksom på det fullkomment nytteløse i å påvirke det overhodet ikke har noen hensikt å påvirke. Jeg håper du følger resonnementet.
Og joda, siden postene hos Sonitus er plukket på et så subjektivt, og fremfor alt snevert subjektivt, grunnlag, følte jeg nok et visst ubehag ved å bli nevnt 14 ganger mellom 31. januar og 7. juni, på samme måte som jeg finner et visst ubehag ved tanken på at bloggpostene mine åpenbart har vært gjenstand for en kvalitativt dramatisk forringelse etter 7. juni. Spesielt ettersom jeg ikke opplever det slik selv.
Men jeg står fast ved alle elitære insinuasjoner, som jeg er inne på i svaret til vibeke oppi her. Med det in mente, er det sant å si godt å vite at man ikke når helt “opp”.
Nei, nå driver du og tuller.
Du sier ingen andre enn “de selv” oppfatter dem som en elite. Vel, jeg er ganske sikker på at “de” heller ikke oppfatter seg som en elite, mer som folk som har hatt lyst til å lage mer rundt blogging enn bare seg selv og sin egen blogg. Og at drivkraften er å gjøre bloggemiljøet større og bedre.
Så om du, jeg og de som driver sonitus selv ikke oppfatter dem som en elite, hvorfor i alle dager dette elitemaset?
Og du er blitt bedt om å nominere. De skriver på siden at de ikke har fått tak i alle. Sitat: “Tanken er at de 100 bloggerne som har blitt plukket oftest til Sonitus i perioden 1.februar 2009 til 1.november 2009 inviteres til å levere inn sine lister over de 10 beste bloggene i landet. Så har vi kalkulert med at en viss andel av de hundre inviterte kommer til å ignorere henvendelsen, eller takke nei, så for å gardere oss har vi kastet nettet litt videre enn topp 100. Vi har gått ut fra en liste på ca 150 stykker, hvorav noen har falt ut fordi vi ikke har klart å finne kontaktinformasjon, og har dermed sendt ut rundt 130 invitasjoner. Synes du at du burde vært invitert, men ikke har fått noen invitasjon i postkassen, send oss gjerne en mail på sonitusjury@gmail.com”
Frykten for at folk skal kaste seg over de som nominerer er vel heller liten, all den tid de fleste allerede har levert sine lister, uten at det har vært stort fuss rundt det.
Ellers er Sonitus bare så allsidig som brukerne av Sonitus er – dengang jeg leste langt flere blogger enn nå, så meldte jeg alltid inn innlegg jeg syntes skulle ha en plass – kan ikke huske at noen ikke kom med. Det er opp til deg å få inn de som du synes er bra. Siden den gang har antallet blogger eksplodert – hvordan i alle dager skal noen få mennesker klare å finne de gode innleggene alene?
For ordens skyld, jeg har sjøl knapt hatt et sonitusinnlegg i år som jeg har fått med meg, skjønt jeg har skrevet ting som jeg har tenkt var gode nok. Om jeg virkelig var opptatt av å komme med, så hadde jeg tipset om meg sjøl, men det har jeg ikke gjort. Men så har jeg heller ikke laget noen teorier om at grunnen til at jeg ikke er med handler om å bli likt eller mislikt, skrive om riktige eller feil tema. Jeg regner med at det er tilfeldigheter – slik det må bli mange av.
Jeg synes du burde legge inn de blogene sonitus ennå ikke har oppdaget, om de er så gode at de fortjener å bli lest. Jeg håper du nominerer dem, slik jeg at jeg finner det.
Det er jo hele poenget her.
Neimen Beate, da, det er ingen grunn til å ta slik på vei. Jeg kan bare ingenting med slike tevlinger. Spesielt når de er til de grader kompispreget som denne.
Neida, jeg er ikke invitert til å nominere, og ville nok ha takket nei om jeg ble, av samme grunner som nevnt oppi her: Som blogger er jeg altfor lik resten av de nominerende til at kåringen i så fall kunne tas på alvor (så er vel også det hovedproblemet, selv uten min delaktighet). Nå går jeg jo ikke rundt og tror det er slik med hensikt, men det forblir resultatet lell, som denne Frøken Makeløs (hvor tar de det fra?) så betimelig også påpeker. Jeg var inne på det i fjor også (ikke minst i kommentarfeltet), da jeg for øvrig også trakk det ufrivillige kandidaturet mitt.
Til det du skriver avslutningsvis:
Siden jeg ikke følger så godt med på det som foregår i bloggsamfunnet (jeg blogger primært for ikke-bloggere, tror jeg, eller har det i det minste som målsetting), ville jeg ærlig talt ikke hatt stort å fare med.
Men joda, de vet ellers godt hvor de får tak i meg. Og så må du unnskylde at jeg var så direkte. Jeg hadde ærlig talt ingen anelse om at du er involvert i Sonitus og/eller Tordenbloggen. Det gjør naturligvis rekasjonen lettere å begripe, men jeg forsikrer: Her er det prinsippene jeg vil til livs, ikke deres målbærere.
Jarle, jeg har hverken mer eller mindre med sonitus å gjøre enn du har. Jeg liker det bare når folk brenner for noe, og legger ned tid og energi på det de brenner for. Ikke minst når de gjør det på en så inkluderende måte som jeg oppelver at Sonitusgjengen gjør. Og fordi _jeg_ opplever gjengen bak som så inkluderende og rause, så synes jeg bare den kritikken du kommer med blir for dum. Og det hadde jeg lyst til å si ifra om, jeg synes ikke det skal få stå uimotsagt.
Men nok om det – jeg er ferdig nå.
“Konkurranse konkuschmanse… Blir ikke det egentlig et litt semantisk spørsmål? Visst har Sonitus lagt om fra åpen konkurranse til kåring, men ingen skal fortelle meg at de nominerte ikke kommer til å legge seg i selen når nominasjonene først er et faktum. Konkurranse it is, then.”
Vel, nå ble ikke “konkurransen” offentliggjort før rett før helgen, mens fristen for å sende inn stemmene er i morgen. Så bloggerne har ihvertfall ikke så fryktelig lang tid på seg på å “legge seg i selen”. Sånn jeg ser det blir det mer en form for kåring av det man har satt pris på det siste året enn en “konkurranse” der bloggere prøver å gjøre seg mest mulig lekre med tanke på å vinne.
Uansett: jeg synes det er et fint tiltak. Hvis noen synes denne ikke er “bred” nok, er det bare å lage noe bredere. Eller smalere – poenget er å finne noe nytt man liker og å gi en “thumbs up” til noen som har gledet (eller opplyst) en i året som har gått.
Jarle Petterson skrev:
“Underforstått: Noen i Sonitus-kollegiet liker det jeg skriver, ergo liker de formodentlig også det jeg liker av andres skriverier, som de dermed like godt kunne ha plukket selv, først som sist. På denne måten spres imidlertid ansvaret. Tilsynelatende.”
Første gang det var bloggkåring var vel i 2005. Da arrangerte Dagbladet den selv og utpekte tilfeldigvis mediehusenes kommende gallionsfigur i bloggsfæren, Vampus, som årets blogger.
I fjor var det bloggeren Virrvarr mediehusene så seg ut. Hun ble intervjuet bla i Dagbladet og av NRK. Og ble kåret til årets blogger av Sonitus/Tordenbloggen (Dagbladet arrangerer ikke bloggkåringer selv lenger).
Det blir spennende å se hvem som vinner i år. Hvem vet, kanskje blir det igjen en mediehus-favoritt som stikker av med den ærefulle seieren?
Jaja, dere. Så er vi visst uenige. Lykkeligvis bor vi i et land der slikt visstnok er tillatt, og takk for det.
Dere får ha meg tilgitt om jeg har strukket gretten gammel gubbe-imagen litt lengre enn ellers, men det syns jeg nesten saken fortjener. Men meg om det.
Nominasjonsinnbydelsen ramlet forresten ned i innboksen min her ved morgenleitet en gang. Den var utelatt ved en virtuell inkurie av noe slag, men jeg takket naturligvis høflig nei. For argumentene mine står fast:
Det skulle virkelig ha tatt seg ut om mine og et lite utvalg andre bloggeres preferanser skulle være avgjørende for hvem det skal være lov å stemme på i tevlingen. Jeg vet at det ikke ligger noen form for elitær tenkning til grunn for metoden, men konsekvensene er høyst ekskluderende.
La meg for ordens skyld gjøre oppmerksom på at det er min subjektive oppfatning kuns, som eksempel på hvor hårreisende det er at mine (eller andre “verdige” bloggeres) subjektive oppfatninger skulle ha betydning for konkurransen.
Sluttligen, men minst like avgjørende, må jeg tilføye at min delaktighet i ethvert forehavende som inkluderer Document.no, er helt og absolutt utenkelig. Jeg burde muligens ha nøyd meg med den begrunnelsen, og hisset på meg en annen gruppering i stedet?
En fin og fredfull kveld til dere begge, dog. Og lykke til i kåringen!
anonym: Den store konspirasjonen, hva? Hehe… En besnærende tanke. Nå er det selvfølgelig ikke slik, men du har kanskje et ørlite poeng likevel, siden kåringen av Gullbloggen 2005 trolig definerte hva som bør anses en god blogg i norsk målestokk. Dermed har avisen, i alle fall for relativt overskuelig fremtid, etablert den normen Tordenbloggen bidrar til å videreføre.
Jeg ser med andre ord ikke bort fra at just en mediehus-favoritt stikker av med seieren.
Så mye for bloggenes rolle som korrektiv til midt- og medstrømsmediene, hæ?
Konspirasjon, eller Astroturfing som det vel heter på fagspråket.
Jeg her – etter nøye overveielse – laget min liste. Kun én av disse er blant de hundre mest plukkede gjennom Sonitus noe subjektive filter. Det synes jeg er bra.
De bloggene jeg har nominert er helt sikkert ikke de beste bloggene i Norge, men det er blogger jeg liker å besøke, dessuten er det ikke “smale” blogger. Jeg liker ikke så godt smale blogger. Ikke liker jeg blogger der det sytes heller. Jeg liker blogger der man blogger med vidsyn.
En annen ting jeg syne ser bra, er at min blogg ikke kommer til å gå igjen på noen av de innsendte listene. Det er jeg ganske sikker på.
Jeg synes forøvrig det er fint at du står fast på dine premisser.
Skal jeg stikke hodet mitt fram her, mon tro?
Jeg ser hva du sier, og kan følge deg et stykke på vei.
Likevel, likevel; når 100-150 personer skal nominere vil det foregå en viss spredning av popularitetspremisset, vil jeg tro.
Elitebegrepet er også noe problematisk, som flere har påpekt.
Ta meg, for eksempel, fersk blogger som ennå ikke “kjenner” folk, ikke er inne i det som kalles “bloggsfæren”; jeg skal liksom oppfatte meg som en av eliten?
En god latter forlenger og forbedrer livet – så jeg ler med.
Min hjerne og mitt tenkesett er ikke så unikt at jeg tror at jeg vil være den eneste som definerer meg _ut_ av et elitestempel på denne mestplukkedelisten til Sonitus. Bare i denne tråden er det jo fire som tenker slik.
Fordi jeg tror på endring og egen evne til å påvirke, fra smått til stort, griper jeg sjansen og nominerer blogger som kan tilføre noe annet; kan hende til og med mer?
Disse kan også stå langt fra meg selv, både i meninger, bloggtema og politisk ståsted. I neste omgang kan det være at de nominerer andre, som er ulike dem selv…ja, du skjønner hvor det bærer.
Så får det bære eller briste når mitt eventuelle bidrag blir opplest. Det at noen skulle bli sure og føle seg forbigått tar jeg som en umulighet. I all min naivitet.
Hmm… da er det vel på tide å kikke seg litt om, her inne, på din blogg?
anonym: Der var ordet, ja! Ikke at det egentlig rant meg i hu, men det spørs om ikke du er inne på noe, om ikke i helt bokstavelig forstand. Men det står jo ikke til å nekte at pressen har lagt sin elsk på et utvalg, en sjanger — eller hva det nå er. Og det sikkert med god grunn, eller.no.
vibeke: Good for you, som de sier det derovre. Jeg liker innstillingen. Dessuten tråkker du ikke i fellen å stemme slik det forventes at du skal. Underforstått, du frykter ikke å vike fra normen. Det er nemlig ikke så vanskelig å forestille seg at mange av de nominerende unnlater å foreslå dem de liker, til fordel for kandidater hvis sjanser de anser reelle (utlagt: som tilstrekkelig mange av de andre foreslår).
MariasMetode: Stikk av hjertens lyst! Hodet frem, mener jeg. Altså, jeg håper jo du har rett, men vurderer det relativt sannsynlig at du tar feil. Skulle det derimot vise seg at de nominerende ikke i nevneverdig grad samles om et utvalg gjengangere/favoritter (og dermed altså ikke er farget av sonitusstabens plukk), er jeg s’gu den første til å tilstå egen brøde.
Nå anser jeg det riktig nok helt urealistisk at du overhodet overveier denne bloggen som mulig kandidat, men om jeg tar feil også her: For alt hva du gjør, ikke nominer den. Som i fjor, kommer jeg til å trekke bloggen fra tevlingen, ikke i utakknemlighet over nominasjonen, naturligvis (tvert om!), men fordi jeg ikke bare anser utvelgelsesmetoden fryktelig tvilsom denne gangen, men fordi tanken på at det overhodet kåres gode blogger (vel, gode i de nominerende og stemmegivendes øyne), står meg så fjernt at eventuell deltagelse ville være helt utenkelig.
Derfor vil det begrensede antallet nominasjoner du har til disp være langt bedre anvendt på kandidater som likevel ikke trekker seg. Men du er hjertelig velkommen som leser, assa — og jeg skal nok vite å kvittere med gjenvisitt.
Nominere din blogg? Er du gal?!
Jeg har levert inn min bloggliste for lenge siden. Litt overdrevet, men litt sant; Det jeg kanskje er mest fornøyd med, er at jeg har overholdt fristen for innlevering med god margin.
Du kommer ikke til å bli overrasket, du kommer ikke til å måtte svelge så mye som et kamelhårstrå; det blir gjengangere i år også. Det gjør ingenting; mange er gjengangere nettopp fordi de ofte blir betraktet som dette ulne “gode”.
Likevel; om man trekker seg fordi man tenker at det blir samme ulla uansett; så blir det aldri noen ny ull, eller hur?
Aha! En gjen-høflighetsvisitt?
Ja, jeg har lest at det er slik man skal gjøre for å få mange lesere. Legge igjen små spor, hyggelige tilbakemeldinger, klø noen rygger; så, vips! har man en stor fanskare, liksom.
Jeg tror likevel en slik fanskare vil forsvinne relativt raskt; det er kvaliteten på drodleriene, evnen til å skrive om gjenkjennbare saker, uten å bli sosialpornografisk, selvsagt, og til en viss grad originalitet, gjerne litt spissformulert, som holder på leseren, kanskje?
Dere som er barkede bloggere har jo vært igjennom det jeg er igjennom nå for leeeenge siden; hvorfor blogg, og må kjede vettet av dere? Bær over med meg.
Jeg synes at Arne Brendmo sier mye klokt om blogging:
http://abre.blogsome.com/om/
Innrømmelig har jeg vært på altfor få blogger for å lese og la meg opplyse og undre. Det har jeg tenkt til å gjøre noe med. Trur eg.
Takk og lov, MariasMetode!
Når folk snakker om å se seg om, pleier det å være fare på ferde. Vel, ikke i dette tilfellet, lykkeligvis, men jeg ante ugler og grønne trær et øyeblikk.
Jasså, du vil ha meg til å dra en quad erat demonstrandum igjen? Men jeg lover: Det kommer ingen I hate to say I told you so herfra, kors på hals. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg prøver å bevise noen poenger heller, om jeg må få ty til en slags oversatt anglisisme.
Nå har jeg ærlig talt alt vært og bekikket bloggen din noen ganger, jeg, men har nok ikke for vane å legge igjen spor. Ren og skjær latskap, antar jeg, men det er nå engang her jeg liker å bedrive skriveriene, og så forholder jeg meg temmelig likegyldig til hvem og hvor mange som leser det. Hvorom alt og inkje, syns jeg du hadde en likandes blogg, selv om jeg ikke la igjen så mye som et kvekk. Du har forresten min dypeste sympati for helsetilstanden. Men mens vi er inne på den: Hva tror du det kommer av at forekomsten av ME-blogger er så høy? De utgjør vel nesten en kategori for seg selv, gjør de ikke?
Og jada: Jeg vet at jeg nok må være relativt alene om min avstandstagen til slike kåringer, men det passer devil may care-holdningen veldig godt, syns jeg. Kanskje bunner det hele i erkjennelsen av egen utilstrekkelighet, i den forstand at jeg ville ha vært sjanseløs i møtet med alle de flinke skribentene? Jeg tror kanskje det, og nå koketterer jeg ikke, altså!
Hell og lykke i Tordenbloggen, i alle høver!
Det er nok flere årsaker til den høye forekomsten av bloggere skrevet av ME-syke.
Siden jeg er så framfusen, og du lurer litt, så legger jeg inn et par lenker der jeg har skrevet litt om temaet i miniserien: Jassså… Døkk sitt å glor?
http://bit.ly/6WWQ9T
http://bit.ly/6lpcOr
Det er nok tryggest inne i eget blogghjørne, ja. Jeg er nok innom mange flere blogger enn jeg legger igjen kommentarer hos. Mange blogger skulle ha fått et lite pip fra meg, i det minste, som takk for skribleriene.
Selv vet jeg jo at jeg blir glad for å få små pip; men vet samtidig at jeg føler at jeg liksom må “si noe” om jeg skal si noe i andres kommentarfelt. Rart med det.
Kan godt kjøpe følelsen av at en føler seg sjanseløs om en skulle måles opp mot bloggene som er gode, liksom. Så det dropper jeg glatt.
Noen vil jo tenket at om jeg ikke får det til perfekt, vil jeg heller ikke prøve seg. Andre vil dø i forsøket. Gusjelov er vi ulike!
Tordenen er i gang!
http://bit.ly/83vB5l
Tusen millioner for den utførlige introduksjonen, MariasMetode. Jeg husker godt hvordan vi fryktet tilsiget av autodidakte pasienter, og faren for å skape hypokondere, da jeg jobbet i et diehard EBM helsenettsted for en ti års tid siden, så jeg tror jeg skjønner noen av mekanismene. Men at just ME-pasienter til de grader dominerer, har gitt næring til en smule undring de senere årene.
Og så håper jeg du tilgir at jeg gikk surr i ordtakene da jeg skrev “[…] men jeg ante ugler og grønne trær et øyeblikk” i forrige kommentar. Jeg mente naturligvis “ugler og grønne skoger”, men det skjønte du sikkert.
Guess what, Jarle. Jeg ble invitert med, og det til tross for at jeg knappest er å finne på Sonitus. Nettopp fordi jeg står på sidelinjen, er jeg observatøren og ikke deltakeren. Og jeg er definitivt ingen elite i dette selskapet. Jeg leser blogger, mens det jeg selv driver med i alle fall ikke er blogging slik de gode bloggerne bedriver håndtverket.
Det at jeg ikke er en del av det du kaller eliten gjorde at jeg takket for muligheten, og leverte min begrunnede liste. Den kunne vært mye lengre enn de ti, det oppdaget jeg når jeg satt der. Og jeg hadde store problemer med å rangere også de ti. Det finnes så mye bra der ute.
Dessverre er det ikke mange av mine nominerte som er godt kjent, og som derfor vil overleve mer enn selve nominasjonen. Men jeg har pekt på gode blogger, for mens de kjente vanligvis er gode, er det svært mange mer ukjente som holder minst samme standard. Jeg ville peke på noen av dem, som en subjektiv opplevelse av noe som gir meg noe å tenke på når jeg leser dem. Men så ser jeg kanskje etter en del andre sider ved bloggene enn det de fleste gjør, sær som jeg er.
Når jeg blir invitert til nominere, betyr det at folkene bak Sonitus forsøker å favne bredt i denne kåringen. Og det skal de roses for, ved siden av selve det løpende arbeidet med å lese all verdens blogger for publisering på Sonitus. Jeg kan med sikkerhet si at jeg aldri vil passe inn i Sonitus-konseptet, men det forhindrer ikke at jeg ser med respekt både på dem som legger ned arbeid der, og også de bloggerne som blir publisert på Sonitus.
Jeg tror kanskje Tordenbloggen kan sette et velfortjent lys på noen som fortjener det, for selv om det vil lyse mest på de kjente, vil en og annen stråle kunne nå også noen av de mange andre som burde ha mer oppmerksomhet enn de får. Det er ikke like lett å bli synlig i dette landskapet.
Og jeg kan med sikkerhet si at jeg ikke har nominert Insignificances. Du liker ikke å bli nominert. Men jeg har merket meg en helt særegen blogg som kaller seg IlPleure, hvis make jeg ikke har klart å finne noe annet sted. Og om det ikke er en kvalifikasjon, da vet ikke jeg.
Du er jo søt når du er sinna
Men er det ikke en liten motsetning i at du på den ene siden har problemer med at “gjengen bak filtrerer bort bloggposter som strider mot egne oppfatninger” men samtidig synes at “Det er ikke det at det er noe galt med bloggene de plukker ut, om vi nå ser bort fra Document.no, som er innvilget en syvendeplass! Hva i himmelens navn er det de holder på med?” — det kan jo hende at Document.no blir plukket fordi de er fundamentalt uenige? Og en del av mine egne feminisme-kritiske poster har også blitt plukket. Og med tanke på lesertallene mine tror jeg ikke at jeg er mye del av eliten, altså.
Fred Rune: Det er deilig å se at det er noen, som vibeke oppi her og deg, som bryter med det gjengse mønsteret, men siden dere nok er unntak, spørs det om det monner særlig. Nå ser jeg at det visstnok er en viss spredning på de innkomne forslagene, men gjør nok regning med at vi blir sittende tilbake med de gode, gamle til slutt, og det syns jeg jo er synd — såvel som et resultat av nominasjonsmetoden.
Og for all del: Det er all grunn til å rose Sonitus-gjengen for innsatsen de har lagt for dagen. Jeg har også full forståelse for at de på denne måten ønsker å overlate litt av jobben til andre. I utgangspunktet er det faktisk en strålende idé, som imidlertid hadde profittert på en allment tilgjengelig, automatisert og databaseadministrert nominasjonsprosess. Det lyder kanskje som hokus pokus for noen, men med fiks ferdige WP-instikk, er det ingen rakettforskning involvert.
Men du kan bare prøve deg! Selv om Il pleure er en helt annen blogg, er det nå engang innehaveren som har konkurransevegring, ikke bloggen!
Men tusen takk for hyggelige ord. Jeg liker den selv, jeg. Eller det vil si: Jeg vet søren klype ikke hva jeg skulle ha gjort om jeg ikke hadde den ventilasjonskanalen.
kamikaze: Ja, nå er jeg sint, kan du tro! Så sint, så sint. Men seriøst: Noen ganger hadde det vært fint om det skrevne ord bedre evnet å formidle selve tonen det var skrevet i. Jeg kunne selvfølgelig ha utstyrt skriveriene med *ler* og LOL og annen slags fanteri, men kjenner meg ikke helt igjen i jargonen, er jeg redd.
Men nok av det:
Ytringsfrihet handler om å la dem som har noe på hjertet få tømme det (hjertet), fortrinnsvis i de publikasjonene eller på de nettsidene de måtte finne for godt å utgi. Det er veldig stor forskjell på å støtte et slikt krav og på å bære reklameplakater for dem. Noe man naturligvis kan, om det de har på hjertet tilfeldigvis samsvarer med budskap du selv kunne tenke deg å spre, seff.
Og så må jeg gjenta at jeg ikke har snakket om eliter i den odiøse betydningen av ordet, men om de elitære konsekvensene av nominasjonsmetoden. Eller som jeg skriver et stykke oppi kommentarlia her:
Bare som et påskudd til å gjenta meg selv en ekstra gang.
Jarle Petterson skrev:
“Ytringsfrihet handler om å la dem som har noe på hjertet få tømme det (hjertet), fortrinnsvis i de publikasjonene eller på de nettsidene de måtte finne for godt å utgi. Det er veldig stor forskjell på å støtte et slikt krav og på å bære reklameplakater for dem. Noe man naturligvis kan, om det de har på hjertet tilfeldigvis samsvarer med budskap du selv kunne tenke deg å spre, seff.”
Så pressens samfunnsoppdrag består av å promotere synspunkter pressen har egeninteresse av?
Det er jo slik det har blitt, og det er dette som gjør det problematisk når mediehusene astroturfer i bloggsfæren.
I første runde av Tordenbloggen kan vi lese at en journalist og desker i ABC Nyheter mener de to mediehusfavorittene Virrvarr og Vampus fortjener henholdsvis første og andreplass.
Vi kan også lese at etter at stemmene fra seks av de vel seksti jurymedlemmene er telt opp er det bloggeren Fr.Martinsen, som forøvrig har en fast spalte i Journalisten, som ligger best an til å vinne så langt.
Spenningen stiger!
Jeg beklager den utilgivelig trege responsen, anonym. Både dager, kvelder og netter er i overkant hektiske for tiden, men jeg burde jo vite at det som kun var tenkt som en ydmyk observasjon, ville avstedkomme ilske reaksjoner, etter hvert. Og at det var et vepsebol, se det visste jeg jo. Jajajj… Salig er den som har et hode av tre, for han skal flyte.
Njaa, jeg vet ikke helt om pressen har et særskilt ansvar for å målbære synspunkter som bevisst balanserer på grensen av det lovlige, slik Document.no gjør, og som spekulerer i at flertallet av artiklene er godt innenfor det akseptable, i den hensikt å servere uforvarende lesere de tvilsomme stikkene med nøye beregnede intervaller, som om gamle Fører Doffens konstruktive ideer om sysselsetting og samferdsel skulle bli skolepensum i egen kraft, og uten hensyn til øvrige bedrifter. Uten dermed å sammenligne Document.no med sistnevnte, altså, men at de beveger seg i et ubehagelig grenseland, dét kan det i alle fall ikke være mye tvil om.
Så jo, jeg syns nok pressen er i sin fulle rett om den velger å ignorere Document.no og deres geliker, på samme måte som jeg er komfortabel med at mine antifeministiske skriverier gjorde meg persona non grata hos Sonitus. Kjære vene, de er uttalte feminister, alle som én, etter hva jeg forstår. Det skulle da bare mangle, om ikke de skulle få bestemme hvem de skal markedsføre. Jeg vet definitivt at jeg ikke ville ha gitt meg til å reklamere for feministiske skrifter, så jeg forstår dem godt. Men at det gjør noen av oss til ytringsfrihetens kompromissløse forsvarere, slik Document.no-markedsføringen begrunnes oppi her, se dét var en ganske annen sak.
Hehe… Om stakkar Hanne Løvik Kirknes’ ansettelsesforhold i ABC Nyheter gjør hennes private preferanser fjernstyrt fra redaktørtaburetten, den… Igjen, en veldig besnærende tanke, men jeg tror kanskje vi skal la det bli med den. Skjønt det jo er litt søtt, og rørende kollegialt, å rangere en nær medarbeider på andreplass, hvor velfortjent det enn måtte være, objektivt sett.
Og det med Fr.Martinsen… Ja, se der tror jeg minsanten du er inne på noe. Tross alt influerer Journalisten-journalistene på journalistene, som igjen…
( . . . )
Å faen…
Jeg vet at ditt syn er utbredt blant journalister i dag. De to første punktene i Norsk presseforbunds egne retningslinjer lyder imidlertid slik:
“1. Pressens samfunnsrolle
1.1. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.”
Formodentlig er dette tankegods man reserverer til festtaler, for ingen av mediehusene ser ut til å bry seg nevneverdig om disse tingene.
Dette er i seg selv er et godt argument synes jeg for at de av oss bloggere som ikke er plastikk bør gi spesielt god plass til politiske synspunkter som ikke slipper godt til i mediehusenes publikasjoner.
Men, tilbake til astroturfingen.
Når det gjelder Sonitus og tilsvarende prosjekter er det selvfølgelig ikke noe galt i at journalister interesserer seg for blogging.
Men hvis organisasjonsmedlemmer eller bedriftsansatte oppretter eller deltar aktivt på et nettsted uten full åpenhet omkring det på en måte som egen organisasjon/arbeidsgiver har egeninteresse av politisk eller kommersielt, ja da er det astroturfing. Med andre ord, forsøk på å få det til å se ut som det er større folkelig oppslutning om egen agenda eller produkt enn det det som er tilfelle.
Hvis det som foregår feks på Sonitus ikke er astroturfing, ville vi formodentlig sett en rekke blogginnlegg skrevet av journalister og artikler feks på journalisten.no som satte søkelys på problemstillingen som oppstår når journalister deltar, ofte under pseudonym, i prosjekter som presenteres som grasrot og basert på frivillig innsats.
Igjen må jeg beklage treg respons, anonym, men skal prøve å bruke et par stjålne minutter på å forklare:
Du har naturligvis helt rett i at Vær varsom-plakatens pkt 1.1 oppgir “Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet” som “grunnelementer i et demokrati”, og at “En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn”, og, fremfor alt, videre, under pkt 1.2, at:
Dette er retningslinjer som skal etterleves innen rimelighetens grenser. Det vil si at det ikke påhviler noen aviser et særskilt ansvar om å gjøre seg til talerstol for grupper som beveger seg i yttergrensen av det strafferettslig forsvarlige — en mulighet de samme gruppene begjærlig ville ha grepet, om den ble gitt dem, naturligvis.
Akkurat det er selvfølgelig ikke ensbetydende med at sporadiske og ansvarlige inserater fra, eller omtale av, den nevnte typen grupper er et problem. Problemene oppstår først når kravet til ytringsfrihet tolkes så bokstavelig at pedofile nettverk fritt og ukritisk får argumentere for sitt (lovstridige) syn eller når fremmedfiendtlige/-kritiske grupperinger får fri tilgang til å spre og dermed (for det er uunngåelig) vinne støtte for destruktive holdninger. Og det ovenikjøpet i organer som blant annet anser det sin oppgave å informere om de samme gruppenes skadelige effekt. Ikke nødvendigvis av overbevisning, men med empirisk belegg (som tross alt er hva pressen ideelt skal forholde seg til).
Ingen av delene hindrer derimot de samme gruppene i selv å spre informasjon som kan passere innenfor rammene av lovverket — noe som rett nok kan vise seg vanskelig, og følgelig gir pressen rikelig belegg for sin reservasjon.
Ellers tror jeg vi må være så pass ærlig at vi tar Tordenbloggen for hva den er: En svært uhøytidelig kåring, selv om jeg villig vekk medgir at jeg er skuffet over sonitusseladdenes ukritiske Document.no-inklusjon. I lys av akkurat det, er det vel heller ikke så farlig med de bloggende journalistenes faglige tilkjennegivelse, som jeg for øvrig tror fremgår nokså tydelig i de respektive bloggene.
Til slutt må jeg be om unnskyldning for den fleipete tonen oppi lia her. Jeg tolket konspirasjons- og astroturfhentydningene som ren spøk, og fulgte opp, på svært misforstått grunnlag, later det til.
Til langt der oppe, et sted, for lenge, lenge siden:
Det kan være at “evil may care-holdningen” du innøver virker som tvangstrøye mer enn som en tilkjempet arena for så kalt fritt spillerom?
Noen ganger kan slike mål fungere som skudd i foten.
Godt å se at du innehar en erkjennelse om egen utilstrekkelighet, men jo litt dumt om det skulle vise seg å begrense deg. De fleste er sjansløse i møte med “de flinke skribentene”, men det er ikke så farlig likevel.
Noen ganger er det også sånn at den opponerende, den som kan spissformulere, enten lavmælt eller rungende, men uansett insisterende; får oppmerksomhet. Det er deilig det også; å rope ut i flate landskap.
Er det ikke morsomt når ser du blir lest og får kommentatører som vil diskutere med deg? Det ser ut som om du leker. Virkelig.
Du er selvsagt tilgitt for ordspråkforvirringen fra sist. Jeg leste uansett “ugler og grønne tær” og synes det ga så fornøyelige bilder inne i mitt hode, at jeg ikke tenkte mer over det.
Vel, Vær varsom-plakaten sier ingen av de tingene du nevner. Det står at “Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.”, ikke at det er pressens oppgave å fortie politiske grupperinger som eventuelt måtte balansere på kanten av lovverket fra tid til annen når de ytrer seg.
Når alt kommer til alt handler nok dette mer om forsøk på å stoppe “destruktive holdninger” som du kaller det, enn at journalister er så fryktelig opptatt av om lovverket overholdes. Jeg kan feks ikke huske at Blitzere eller miljøvernere ikke har sluppet til i mediene pga at de har brutt lovverket.
Hva “destruktive holdningner” gjelder, er det viktig å huske på at hva som regnes for destruktivt jo har forandret seg mye gjennom tidene og avhenger av øynene som ser. Anser man det for pressens oppgave å stoppe spredning av “destruktive holdningner”, mener jeg man tar til orde for at pressens oppgave bør være å forhindre samfunnsdebatt.
Men, igjen la oss returnere til astroturfingen.
Og som jeg sa tidligere, er problemet med astroturfingen på Sonitus dette med at mediehusene er mer interessert i å promotere sin egen politiske agenda, enn å legge til rette for demokratisk debatt.
Er man altfor opptatt av resultatet og ikke bryr seg om metode kan det fort bære galt avsted, slik vi feks har sett med Climategate. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner som det heter.
At en bråte journalister fra diverse avisredaksjoner bruker Sonitus til å fremme egen agenda er ikke toppers. Jeg er helt sikker på at alle journalister forstår det. Det har vært så mange artikler i avisene og på journalisten.no om motebloggere som promoterer sminkeprodukter osv uten å opplyse om det, at det er fullstendig utenkelig at “journalist-gjengen” rundt Sonitus ikke er klar over problemstillingen.
Apropos bevissthet om astroturfing. NONA arrangerte debattmøte om journalisters deltagelse i sosiale medier i VG-auditoriet for noen uker siden. Frøken Makeløs, en av de faste blogg-plukkerne på Sonitus, har skrevet om møtet her.
Med så mye diskusjon og problematisering omkring blogging generellt i journalistkretser er stillheten omkring det som skjer på Sonitus avslørende.
MariasMetode: Skrev jeg at devil may care-holdningen var innøvd? Nå har jeg ikke gjort meg umaken å søke opp utsagnet igjen, men om det var det jeg skrev, ber jeg så mye om tilgivelse, for den er altså høyst reell, i den forstand at visst bryr jeg meg, men ikke på langt nær i den utstrekning jeg stundom kan gi inntrykk av. Når alt kommer til alt, skriver jeg nøyaktig det som faller meg inn, uten tanke for hvilke konsekvenser det måtte ha for andres oppfatning av meg (noe denne posten er et godt eksempel på).
Så begrensende er det ingenlunde. Og du har helt rett; det er definitivt et monn av lek i forsøkene på å spille en slags enfant terrible, men jeg forsikrer; bak den fasaden lurer en fullkomment harmløs pusekatt uten nevneverdig substans. For når sant først skal sies, skrives det meste med et snev av en humor det ikke nødvendigvis er så enkelt å formidle, spesielt når det tidvis skrives poster på ramme alvor, som i form ikke skiller seg fra de spøkefulle.
Men helt privat får jeg liksom ikke helt til å bli. Det nærmeste jeg kommer er temabloggen Il pleure, om utfordringene forbundet med et nyervervet liv på landsbygda.
anonym: Det er klart at Vær varsom-plakaten ikke har rom for allehånde klausuler, som de overordnede samfunnshensyn eller unntak hvor Norges lover kommer i konflikt med plakatens intensjoner. Det er også derfor vi (vel, avishusene) har satt redaktører til å øve skjønn, på bakgrunn av plakatens, lovverkets, samfunnshensynets — og hensynet til avishusenes inntjenings — føringer.
Samtidig tror jeg imidlertid vi må innse at pressens rolle som samfunns- eller demokratifremmende faktor, representerer et forlengst tilbakelagt tenkesett. Som veiledende kjøreregler fungerer likevel Vær varsom-, Redaktør- og Tekstreklameplakaten som et greit nok verktøy for selvjustis, som på ingen måte speiler pressens juridiske eller demokratiske plikter. “Problemet” er at selv redaktører må forholde seg til lover og til de svinnende leserskarenes preferanser. I en slik kontekst har ikke akkurat Document.no-skribentene, Tore W. Tvedt eller andre marginale grupperinger nødvendigvis oddsene med seg.
Det er derfor det er så fint at vi har bloggene, skjønt jeg fremdeles mener at de som, utelukkende av hensyn til en slags absolutt ytringsfrihet, bidrar til å spre giften deres, også bidrar til en samfunnsforråelse og, i de to aktuelle tilfellene, etniske konflikter vi kunne ha klart oss svært godt uten.
Hva astroturfingen betreffer, antar jeg at journalister har valgt sitt yrke ut fra en kjærlighet for språket, så vel som et engasjement eller en nyfikenhet på storsamfunnets mekanismer — og en glede over å formidle. Nå er det jo ikke alt de kan skrive eller si på jobb, de heller. Derfor klandrer jeg dem ikke om de bruker bloggene som utløp for alt det jobben hindrer dem i, for kjærligheten for språket, engasjementet eller nyfikenheten opphører neppe idet de stempler ut etter endt arbeidsdag.
Men at mange bloggere, Sonitus-folket innbefattet, aspirerer til en jobb i medielandskapet, og derfor strekker seg langt for å tekkes samme, eller (derfor bevisst?) lar seg farge av holdninger pressen formidler, se det har jeg ingen problemer med å forstå.
Jarlepus, det kan absolutt være at holdningen ikke er innøvd; slik kan jo også komme rekende på ei fjøl.
Jeg skal vel trå varsomt nå, fordi jeg er ute på jorder jeg ikke kjenner; men det jeg mente å si var at det å ikke skulle bry seg, mene at det er mye i grunn som er insignifikant og å gjøre det til tematikk i en blogg, kan; og jeg gjentar: kan, gjøre at det blir en slags begrensing.
Slik som jeg oppfatter at du sier noe om når du sier at det at du tar avstand fra kåring kan hende er ut fra en erkjennelse av egen utilstrekkelighet og mistanke om å være sjanseløs i nettopp en slik kåring.
Klart en slik kåring ikke _virkelig_ betyr noe! Det er det ingen som tror. Det vil neppe ha noe å si for verdensfreden, klimaproblematikk eller fattigdom.
Hva er signifikant? Er det i det hele tatt noe som helst av det vi gjør som utgjør en forskjell?
Om en definerer noe som insignifikant i utgangspunktet; vil det noen gang ha en sjanse til å _bli_ meningsfullt?
(Har ikke lest bloggen du lenker til; men såpass fransk kan jeg at det høres ut som om landsbylivet kan være utfordrende, ja. Skal klikke meg innom når jeg trykker “send”)
Så får du, på forhånd, en beklagelse fra meg for alt jeg tok feil av, alt jeg tolket og vrengte på og alle spøkelser jeg så. Jeg slenger på et smilemerker til deg
og innrømmer gladelig at jeg selv liker skjødesløse humor.
“Samtidig tror jeg imidlertid vi må innse at pressens rollen som samfunns- eller demokratifremmende faktor, representerer et forlengst tilbakelagt tenkesett.”
Ja, du har nok dessverre rett i dette Jarle. Og her har vel bloggere en rolle å spille som du sier.
Hva ytringsfrihet gjelder kan vi nok bare slå fast at vi har litt forskjellig syn på det.
Du mener distribusjon av meningene til dine meningsmotstandere (giften deres som du kaller det) bidrar til etnisk konflikt. Andre vil hevde at det å la denne type meninger komme opp i dagen vil kunne forhindre etniske konflikter – ved at man tar lokket av trykk-kokeren og tar en viktig debatt nå før samfunnet blir så kulturellt/etnisk oppdelt at storstillt konflikt blir uunngåelig. Ditt premiss ser ut til å være at det multikulturelle samfunn er et ideal og at kulturell/etnisk homogenitet ikke er ønskelig. Noen av dine meningsmotstandere mener vel det komplett motsatte, at en betydelig grad av kulturell/etnisk homogenitet er en nødvendighet for å kunne opprettholde et velfungerende demokratisk samfunn.
Den diskusjonen får vi eventuellt komme tilbake til, poenget mitt er bare at man kan ha stikk motsatt syn som deg angående disse tingene, og forsatt ha de aller beste intensjoner (har vi ikke alle det, når alt kommer til alt?). Dette er vel et av livets store paradokser, alle de endeløse konfliktene og krigene og så påberoper alle at de kjemper for det gode!
Som du sikkert allerede vet mener jeg en redaktør eller moderator som ønsker å bli oppfattet som rettferdig, bør tillate begge type synspunkter så fremt ytringene ikke er sjikanerende eller på andre måter er ulovlige.
Angående astroturfing har jeg vel sagt tydelig hva jeg mener om det. Har ikke vanskelig for å se at bloggere, aspirerende journalister eller frilansere kan være lettpåvirkelige i sin kontakt med mediehusenes representanter, mange har naturligvis håp om fremtidig lønnet arbeid fra det holdet. Det er jo også derfor jeg spesifikt retter kritikken oppover, og ikke mot eventuelle personer som blir tatt fordel av.
Bruk av pseudonymer på nett gjør astroturfing veldig enkelt. Helt teoretisk selvfølgelig, vil feks en ansatt i Dagbladet med letthet kunne fungere som blogg-plukker på Sonitus uten at leserne trengte å vite om det. Slik innflytelse i det som fremstår som et grasrotprosjekt basert på frivillighet ville kunne utnyttes til å moderere saker opp eller ned til fordel for mediehuset Dagbladet eller mediebransjen generellt, eller til å skape et uriktig inntrykk av at politiske synspunkter Dagbladet/mediebransjen liker er mer populært på grasrota enn det som er tilfelle.
Når aviser (Dagbladet, Journalisten etc.) deler ut betalte skriveoppdrag til og kurtiserer med en liten gruppe utvalgte bloggere som tilfeldigvis ikke bare skriver blogger men også modererer bloggtjenester og arrangerer bloggkåring, burde det åpenbart være i mediebransjens egen interesse å forsikre seg om at dette ikke foregår på en måte som påvirker utvalget av blogger på bloggtjenesten eller resultatet av bloggkåringer.
Med mindre da, det nettopp er dette som er hensikten med det hele.
MariasMetode: Mjau til deg med. Nå er det vel ikke akkurat slik at jeg anser det jeg skriver om så fryktelig insignifikant. Ubetydeligheten ligger vel snarere i… Eller vent! Det står i bunn og grunn uttrykt godt nok som det gjør, nedi høyrehjørnet på samtlige av bloggens sider:
Og denne kåringen (merker ikke du også at den antagelig er utdebattert etter hvert?)… Det er klart at den ikke virkelig betyr noe. Intensjonene er så uhøytidelige som de kunne få blitt, men det er jo litt synd at kåringen ikke oppfattes slik. Du skal bare se at anonym her ikke er den eneste som ser astroturfing på høylys dag. Personlig må jeg nok tilså at jeg ikke helt er i stand til å ta det norske bloggmiljøet på alvor, slik det er blitt: En slags sosial arena, ispedd masse tant og fjas. Derfor har jeg valgt i noe monn å legge bloggen på det nivået, og forbeholde alvoret de utenlandske leserne — eller, som jeg skriver det på om bloggen-siden:
Rett nok hender det at jeg glemmer meg helt bort, og faktisk begår et lite alvorsord, også på norsk, men jeg forsikrer: De er for rene arbeidsuhell å regne.
Smileys i fleng right back at ya:
anonym: Jeg tror nok også vi må si oss enig om at vi nok er grunnleggende uenig i spørsmålet om ytringsfriheten, selv om jeg må tilstå at jeg er i tvil om at du virkelig mener det du skriver, i sin ytterste konsekvens: Altså at det skal være lov å skrive nedsettende om en religion, om dem som praktiserer den og, i siste instans, om de menneskelige kvalitetene deres, enten det nå er “gjerrige, pengesugende jødetjuvpakk”, som fortrenger de rene og de ranke eller det er “de voldtagende, selvmordsbombende og kriminelle muslimene”, som i bunn og kan anklages for mye av det samme.
Jeg må bare tilstå at jeg finner slike ytringer problematiske, ikke bare i det offentlige rom, men som sådan, og at jeg ikke finner noe formildende ved at de pakkes inn som insinuasjoner eller ledende spørsmål, slik at de går klar av eventuelle rasismeparagrafer. Men hei, det er bare meg. Skjønt det er synd, ettersom de som målbærer denslags selv bidrar til å legge restriksjoner på en frihet vi burde kunne ta for gitt (altså ytringsfriheten).
Kanskje er det, som du skriver, slik at enkelte journalister snakker sine arbeidsgivere etter munnen, også privat. Det ville være høyst betenkelig om det var slik, og i noen grad mistenker jeg at du kan ha rett på det punktet, dessverre.
Kanskje influerer de også, i kraft av sine overbevisende skriveferdigheter, på tevlinger som Tordenbloggen. Desto bedre da at den engang er så pass uformell, selv om det er synd at ikke alle ser det slik (som også var bakgrunnen for min lille betenkning oppi her, hvis respons bekrefter akkurat det).
1 “De er for rene arbeidsuhell å regne.”
1 “Og denne kåringen (merker ikke du også at den antagelig er utdebattert etter hvert?)”
2 Æsj, nå som jeg hadde det så morsomt!
*mumle…komme her og komme her å ødelegge for meg på denna måten, a´ gitt*
Vel som jeg sa lenger oppe mener jeg redaktører eller moderatorer som ønsker å bli oppfattet som rettferdige bør slippe til ulike politiske synspunkter såfremt de ikke er sjikanerende eller på andre måter ulovlige. Ytringer av typen “jødetjuvpakk” vil vel de aller fleste mennesker oppfatte som sjikanerende, og vil trolig også være ulovlig å ytre offentlig i Norge.
Jeg lover, dyrt, høytidelig og hellig at Insignificances (på norsk) aldri skal få bli overdrevent signifikant på noe vis, hvilket selvfølgelig ikke betyr at den blottes for vesentligheter. Det som gjør insignifikansene uvesentlig, er avsender.
Jeg håper imidlertid at det ikke hindrer deg i å ha glede av den. Vi har altfor mange signifikante blogger som det er. Det vi trenger nå, er det motsatte.
Bloggen din er absolutt ikke blottet for vesentligheter, snarere tvert imot vil jeg si.
Tordenbloggen er nå snart over. Årets utpekte vinner blir snart annonsert, katten er ute av sekken, eller hvordan man nå velger å beskrive det.
Apropos katt, her er en kort video som viser hvor enkelt det er å rulle ut store mengder astroturf. Og hvordan dette noen ganger kan by på overraskelser!
Tid for oppsummering kanskje.
Etter at Jarle skrev denne bloggposten, er enda en konkurranse blitt introdusert, Lynbloggen. Tanken er formodentlig jo flere konkurranser, jo bedre.
Vi kan nå lese at den lykkelige vinneren av Lynbloggen 2009 er frilansjournalisten Hanne som etter litt egenpromotering klarte å skaffe seg flere stemmer enn den nylig avdøde kreftpasienten Regine, hvis blogg en stund så ut til å kunne vinne.
Og i kveld kan vi lese at hurra – hurra, den verdige vinneren av Tordenbloggen 2009 ble som i fjor, mediehusfavoritten Virrvarr.
Vi kan vel gå ut fra at gledestårene strømmer i redaksjonene nå!
Ja, man kan alltids oppsummere. For egen del kan jeg vel si at sjokket over å bli kalt “elite” gradvis har lagt seg. Min liste på 10 blogger har relativt lite til felles med toppen av Tordenbloggen-lista, og jeg fikk ikke en eneste simpel liten stemme selv. På den annen side har jeg fått en lang liste med interessante blogger å kikke gjennom i ledige stunder.
Slik sett har altså Tordenbloggen 2009 forløpt som jeg trodde og håpet.
MariasMetode: Det begynner visst å bli en liten stund siden nå, og siden har få ting stått meg fjernere enn det som foregår i bloggsfæren. Men om jeg rekapitulerer litt, skrev jeg visst:
Med det som utgangspunkt syns jeg nesten jeg har vært ganske forekommende, eller hva? Underforstått: Emnet har ikke fenget spesielt her i gård, men jeg vil jo så gjerne kvittere for engasjementet med noen retoriske øvelser. Så pass skylder jeg dem som faktisk bryr seg, syns jeg. Som et minimum av gjestfrihet. Skjønt det virkelig ikke var meningen å ødelegge moroa for deg. Jeg mener det.
anonym: Nå er det vel stort sett i VG Netts diskusjonsgrupper, eller hva de nå kaller dem, utsagn om kriminelle muslimer (jødeallegorien ble brukt for historisk kontekst) kommer til uttrykk, og hvor moderatorene med rette fjerner slikt. Så var det da heller ikke Document.no, og lignende grupperinger, jeg hadde i tankene da jeg brukte eksempelet. Det eneste de gjør, stakkar, er å nøre opp under slike holdninger, med sine nøye tilmålte insinuasjoner, som i form er godt innenfor rammen av det lovlige.
På den annen side skal man ikke fortenke en redaktør i at h*n vurderer slikt oppvigleri, noe det per definisjon også må kunne kalles, helt uforsvarlig i egne spalter.
Tusen takk, forresten, for bloggkarakteristikken. Og neida, jeg anser vel heller ikke tematikken i egen blogg helt uvesentlig. Min status og manglende anseelse i bloggsamfunnet derimot, gjør bloggens behandling av emnene ganske ubetydelig, noe jeg sant å si finner svært befriende.
Og så var det denne Lyn- og tordenbloggen igjen, da:
Bevares, sier du det? Jeg har visst ikke fått anledning til å følge prosessen så godt, men sannelig ser jeg ikke at Fred Rune mente alvor med nominasjonen av bygdebloggen min! Lykkeligvis ble den introdusert så sent at ikke flere falt for fristelsen (der har du forresten også et betenkelig moment).
Men denne Hanne har jeg visst ikke fått med meg før. Det vil si, jeg tror jeg har sett bloggnavnet før, sikkert hos Sonitus, men tematikken har antagelig ikke fenget. Når jeg nå svinger innom bloggen, kan det se ut til at hun tjener til livsoppholdet som lærer, og at det åpenbart må ha vært gode grunner til at jeg ikke har svingt innom før. I alle høver klarer jeg ikke helt å se astroturf-sammenhengen.
Hva Virrevirrevapp betreffer derimot, ser jeg hva du mener. Hun er definitivt en liten medieyndling blitt, men det spørs om det er pressens egen feil. På meg virker det granngivelig som om hun svært målrettet har arbeidet for å bli en, og har lykkes med det. Slikt kan man vel ikke annet enn respektere.
Bjørn Smestad: Hva kan jeg si, annet enn good for you? Ingenting er i alle fall bedre enn at du er tilfreds. I det store og hele er det i bunn og grunn mitt dypeste ønske, for alle og enhver. Med ønsker om en uforlignelig adventsinnspurt.
Skriv en kommentar
Abonnér på insignifikante oppdateringer
Click flag to subscribe to English Insignificances by email
Nyeste kommentarer
Viktige emner
Linker inn
På Twitter
Blogroll
Müsik
Videoplukk
Google Friend Connect
De nyeste postene
Varm anbefaling:
Mål og mening
Jeg håper imidlertid at det ikke hindrer deg i å ha glede av den. Vi har altfor mange signifikante blogger som det er. Det vi trenger nå, er det motsatte.