Egne meninger = yrkesforbud?
Nok en gang har blogging og arbeidsliv vist seg problematisk, kanskje sågar uforenlig, tross arbeidsgivernes jublende dans rundt de sosiale mediene de siste par årene. Det siste eksempelet så vi i avisene lørdag denne uken, da Ole Irgens, informasjonssjef i DnB NOR og Vital Forsikring, i frustrasjon over hvor mye bøndene karet til seg i årets jordbruksoppgjør, buste ut med et forarget “Jævla bønder” i en bloggoverskrift. Med rette, vil nok de fleste si, men én ting er å mene det, noe helt annet å si det, om man befinner seg i en fremskutt posisjon, slik Ole Irgens gjør.
Det fikk han da også merke til gavns. Først i Nationen, dernest i svært mange av avisene som abonnerer på NTBs byråtjenester.
Ole Irgens, informasjonssjef i DnB NOR.
Jeg er glad jeg ikke befinner meg i Irgens’ sko, og fritt kan si jævla bønder, uten nevneverdig fare for represalier. Men så er jeg gudskjelov heller ikke belemret med kunder som kunne tenkes å ta anstøt av et slikt utsagn. Det er derimot Ole (vi er gamle venner, så han får tåle at jeg er litt familiær), som sikkert ikke i sin villeste fantasi hadde tenkt seg at bloggposten hans, enda den var slettet, skulle få så mange ben å gå på.
Selv om jeg helt ut deler Oles syn på bøndenes tøylesløse grådighet, syns jeg ikke tildragelsen egentlig handler like mye om hva han har skrevet privat, som om noen i hans posisjon overhodet skal ha lov til å ytre seg privat. Det kan selvfølgelig innvendes at en blogg, i den forstand at den befinner seg i det offentlige rom, ikke er privat. Samtidig er bloggene og andre sosiale medier (kanskje først og fremst Twitter), blitt den fremste arena for private ytringer – nesten i større grad enn passiaren over middagsbordet.
Kun plass for dåsemikler
På samme tid oppmuntrer næringslivet til utstrakt bruk av de sosiale mediene. Spørsmålet er bare hva de mener med det. Utelukkende skamløs PR for egen arbeidsplass og tannløs koseprat om MGP, med det resultat at egne ansatte fremstår som umælende, vilje- og meningsløse naut?
Spar oss. Det norske næringslivet er sjelløst nok som det er, der det flyter med den vedtatte strømmen, uten synderlig mål og mening – utover den raske profitten, da.
Kjendisbloggeren VamPus
Ole Irgens’ sak er langt fra unik. Jeg kjenner personlig til talløse eksempler på arbeidsrelaterte kneblingsforsøk, noen av dem virkelig sjokkerende, som løfter om taushet og lojalitet forbyr meg å formidle. Det mest profilerte må vel likevel være kjendisbloggeren VamPus, Heidi Nordby Lunde, som mistet jobben da hun kastet anonymitetens slør i forbindelse med karikaturstriden. Det skulle fort vise seg å åpne en dør full av muligheter, så det er liten grunn til å anta at hun angrer.
Både hennes tilfelle og altså nå Ole Irgens’, sender imidlertid et utvetydig signal til norske arbeidstagere, enten de befinner seg i profilerte stillinger eller ei: Du må gjerne mene noe, så lenge det er snilt, politisk korrekt – og innenfor rammene av arbeidsplassens personalpolitikk.
Det reiser igjen et spørsmål om når en person er å anse ansatt og når h*n er privatperson. Kanskje begynner norsk arbeidsliv å formes i det japanske bildet, der en ansatt er ansatt 24/7, fra vugge til grav?
De færreste av oss ville anse tanken videre tiltalende.
Uetisk utnyttelse
Jon Haugan, markedsdirektør i Silver.
Ole Irgens-tilfellet viser for øvrig noe annet som er nytt. De sosiale mediene har åpnet for mange kommunikasjonsmuligheter for næringslivet. Ikke minst i forbindelse med overvåkning, både av kunder, leverandører, forbindelser og konkurrenter. Just i det siste tilfellet skjedde det i denne anledningen noe interessant, nemlig.
Det var Jon Haugan, markedsdirektør hos forsikringskonkurrenten Silver, som, gjennom en e-post, gjorde den norske bondestanden oppmerksom på Ole Irgens’ da forlengst slettede bloggpost. I e-posten, som han sendte ut 17. mai (bare det…), skriver han:
Overskriften «Jævla bønder» er ikke mitt påfunn, men overskriften i et blogginnlegg som ble lagt ut på nettet i går av Ole Irgens. Han er ingen ringere enn informasjonssjefen i DnB NOR, og han mente landets bønder hadde karet til seg mer enn fortjent i årets landbruksoppgjør. Det avstedkom et saftig hatinnlegg mot den norske bondestanden.
Jeg kommenterte tilbake i bloggen hans at dersom en av mine medarbeidere hadde skrevet noe slikt om egne kunder hadde han fått sparken på dagen. Samme retningslinjer gjelder i Sparebank1-bankene. Det tror jeg skremte han, for nå har han slettet innlegget fra nettet ?
Men det er skrevet, og det var ment for allmennheten. Hadde jeg vært bonde og kunde i DnB NOR, hadde jeg sagt opp kundeforholdet mitt øyeblikkelig.
Tenkte noen bønder burde vite om dette ?
Skrivefeilene er hans egne.
Når man opptrer så ufint, er det fristende å mistenke personlige horn i siden til Ole Irgens, men tilfellet er vel heller at Haugan gjorde seg forhåpninger om å sko seg på en konkurrents “ulykke”, noe som, om mulig, er langt verre enn personlige konflikter – en utenkelig uhyrlighet blant seriøse foretak. Så kan det vel også tenkes at Silver ikke regner seg blant dem, og dermed anser slikt kurant.
Betegnende nok har ingen, ikke engang DnB NOR, påpekt det eklatante overtrampet fra Haugans side, kanskje fordi de besitter den anstendigheten han åpenbart mangler. For er det ikke det DnB NOR dermed gjør; unngår å snakke stygt om konkurrenter?
Jon Haugans, og Silvers, fremferd i dette tilfellet står som skoleeksempel på uetisk brudd på en uskreven lov i kommunikasjonsfaget. Selv sammenlignende markedsføring var lenge i praksis forbudt. Om den fremdeles er det, skal være usagt. I så fall omgås den temmelig liberalt.
Farlige tendenser
Adolf Hitler under en massemønstring. I Nürnberg, tror jeg.
Man kan sikkert si mye om Ole Irgens’ private utspill, fra å rope ut protester mot det han bringer til torgs, via enighet, til å hevde det han påstår uklokt, gitt jobben han engang har, men at det like fullt er hans soleklare rett. Derfor syns jeg det er trist å lese hva han sier til Nationen:
– Jeg ser at det er vanskelig å skille meg som privatperson fra min rolle i DnB NOR i sosiale medier, noe denne saken tydelig viser. Det tar jeg konsekvensen av, og har nå stengt de private bloggene mine, samtidig som jeg kommer til å begrense meg kraftig i andre sammenhenger som Facebook og Twitter.
For tiden sitter jeg fordypet i oversettelse av fem bøker om og fra andre verdenskrig, blant annet memoarene til tre av Adolf Hitlers nærmeste medarbeidere, og blir sittende her og smake på et ord fra dengang dazumal.
Det heter Berufsverbot.
[...] This post was mentioned on Twitter by Sonitus.org | blogg, Jarle Petterson. Jarle Petterson said: Norske insignifikanser: Egne meninger = yrkesforbud? http://insignificances.com/no/?p=3953 [...]
Du kan vel knapt snakke om “Berufsverbot” når ingen verken har mistet jobb eller på noen tenkelig måte blitt truet med at slikt skulle kunne skje. Og at han har stengt bloggene sine, hevder han jo selv er hans egen avgjørelse, noe jeg ikke ser grunn til å tvile på.
Det er greit at du er enig med Ole Irgens i sak, men det er likevel kledelig å holde snørr og barter atskilt.
Hei, Signe!
Først må jeg nesten rose deg for det kreative pseudonymet (som jeg håper du ikke bruker fordi bloggpolemisering byr på profesjonelle problemer).
Nei, vi får håpe Ole Irgens lenge har ønsket å legge ned bloggene sine, og bruker denne anledningen som påskudd, og som du helt korrekt påpeker, er det lite ved DnB NORs opptreden som indikerer at jobben hans var i faresonen. Tvert om har banken tatt ham i forsvar:
Men fortsetter med:
Det syns jeg må være en ærlig sak.
Skjønt Jon Haugan i Silver bemerker noe som må ha satt et grundig støkk i bloggforfatteren:
Man skal ikke fortenke Irgens i at han sporenstreks stengte krana etter den kraftsalven, med mindre han da var villig til å gamble på at arbeidsgiveren så annerledes på saken.
Hva barter, snørr, kanel og annet svineri derimot betreffer, er Ole Irgens’ og mitt felles syn på sak i denne bloggposten fullkomment uvedkommende. Mitt poeng ville ha vært det samme om vi var uenig, under henvisning til den gamle devisen, feilaktig tilskrevet Voltaire: Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil til min død forsvare din rett til å si det. Sånn sett var det nesten, siden det kan avstedkomme slike lettvinte avfeielser, litt ergerlig at han og jeg delte syn i akkurat dette tilfellet.
Enten yrkesforbudet bare henger der, som et potensielt damoklessverd, eller er mer uttalt, som det helt åpenbart er hos forsikringsselskapet Silver, kan det umulig herske tvil om at eksempelvis Ole Irgens ville ha stått på sitt om han ikke fornemmet mulige karrierekonsekvenser. Dermed forblir Berufsverbot i høyeste grad en relevant betegnelse – enten trusselen bare er latent eller utilslørt.
Meget godt innlegg, Jarle. Meget poengtert en meget relevant sammenlikning med yrkesforbud.
Jeg er opptatt av at ytringer er en rett under ansvar, som andre handlinger. Ytringer kan ha direkte konsekvenser, som for eksempel endret tillit og omdømme. Blogg er ytringer i offentligheten. Ved å ytre seg byger man opp eller bryter ned. Enhver får da de vurderingene selv og ingen skal med makt presse noen. Konsekvensen er som kjent at man ikke tør ytre seg.
Men, i dette tilfelle, om en bonde, eller noen som taler deres sak, skulle miste tilliten til DnB på grunn av dette, og si opp kundeforholdet til DnB så er det deres rett og en konsekvens Irgens burde tatt med i betraktningen når han valgte å publisere sin mening som en offentlig ytring.
Likeledes er å trekke tilbake, slette eller ta avstand fra sin egen ytring også en ytring.
Det ville måtte vært akseptabelt at Irgens fikk beskjed av sin arbeidsgiver at en slik ytring skader banken når den kommer fra en ansatt i “fremskutt posisjon”. Konsekvensen kunne vært at han ble omplassert internt om han ikke sluttet med det eller omformulerte seg. Så hadde Irgens fått velge.
Det som derimot ikke er greit, er at etter at Irgens tydeligvis har sett problemet og slettet blogginnlegget sitt, så går denne representanten for konkurrenten ut i en epost og antyder at noen burde miste jobben øyeblikkelig. Det er maktmisbruk via stedfortreder. Da går det ikke på offentlig ytring, men på person, som har en “feil” mening om en sak, sågar en politisk sak.
Jeg sier altså ikke at det var irrelevant at Irgens var ansatt i DnB, men at det var relevant at Irgens hadde tenkt seg om en gang til.
Effekten nå er at folk skremmes til ikke å ytre seg.
Så jeg har ikke tillit til Silver og Sparebank1, som jeg mistenker aktivt motarbeide ytringsfriheten, ikke bare for egne ansatte, men også for andres.
Jeg har jo ikke leste innlegget, men tviler på at Irgens demoniserte bønder som sådan eller la dem for hat sånn generelt. Det var deres krav, altså deres handlinger i offentligheten, som han vill sette søkelyset på. Uheldig overskrift, og det var en tabbe av ham.
Saken har også den slagside at det neppe hadde blitt samme rabalder om overskriften hadde vært “Jævla byfolk”, skrevet av en sogning i DnB, som synes byene og “sentrale strøk” karrer til seg for mye av “kaka”. Statsråd Navarsete mener jo at folk i “sentrale strøk”, med lite fjell og vidde innen fylkesgrensen, skal ha mindreverdig stemmerett enn andre. Kan hun da senere få jobb i et firma som har oslofolk som kunder?
Selv om det klart kan innebære ytringsmessige konsekvenser for personer visse typer jobber, de som skal bygge tillit for arbeidsgiver, så hvis Jon Haugan får aksept for sitt bakholdsangrep, bekrefter det at det er farlig å ytre seg skarpt mot dagens landbrukspolitikk, for den som også ønsker å ha en jobb.
[...] ytringsfriheten kan komme i konflikt med den profesjonelle rollen, fikk informasjonssjefen i DNB Nor nylig merke. Enda mer kompliserende kan denne rollekonflikten [...]
[...] å ty til ubehøvlet sprog, men denne gangen har det sin retoriske misjon. En god venn av meg fikk gjennomgå i pressen, da han ga uttrykk for sin frustrasjon over jordbruksoppgjøret, under overskriften “Jævla [...]
[...] in similar situations, such as earlier this year, when a good friend of mine made a huge mistake: That of using a blog title reading Bloody peasants (in Norwegian). It nearly cost him his [...]
Hvis jeg ikke er helt på jordet, noe jeg ofte var i mitt tidligere arbeid på nettopp jordet, så ble ikke den omtalte bloggen slettet før etter at Haugan hadde “sladra”. Men detkan bekreftes med et søk i Nationen, noe jeg vel ikke har den store redeselen for at noen gjør.
Etikken i både Haugans og Irgens oppførsel har vært diskutert grundig over her, så den er det ikke nødvendig å diskutere på nytt.
Men det jeg lurer på er, hvordan Norge skal klare å beholde en selvforsyningsgrad av mat på 50 – 55 % med de holdningene som bloggeier tydeligvis har til norsk landbruk.
Jeg er enig i at landbruket blir styrt etter et sovjetisk planøkonomisk regime, som har sine røtter i APs gjenreisning av landet etter krigen. Fordi vi da trengte flere hender i industrien. Og da var primærnæringene et utmerket sted å rekruttere de hendene.
Men i dag har vi en annen situasjon, landbruket sliter med rekruttering, klarer ikke å dekke landets primærbehov for mat på tross av det vederstyggelige sugerøret i statskassa. Norsk industri har også solide sugerør i statskassa, og hvis vi ser bort fra oljeindustrien, er norske industriarbeidsplasser vel så mye subsidiert som bøndenes. Det hører vi lite om når det hyles og skrikes om at landbruket får så store overføringer.
Om man vil si på tross av systemet, eller på grunn av, er egentlig uinteressant, men faktum er at norske bønder i gjennomsnitt har en lavere inntekt pr årsverk (1760 timer) enn gjennomsnittet i befolkningen. Dette er offentlig tilgjengelige tall, som enhver kan sjekke hvis h*n vil.
Derfor er min uærbødige påstand at det å snakke om landbrukets sugerør i statskassa uten å ta med hele konteksten og andre sammenlignbare sugerør blir litt mye by/land polarisering som ingen er tjent med.
Hei, Kamelryttersken.
Jeg håper du tilgir sendrektigheten. Jeg visste simpelthen ikke hva jeg skulle svare, nå som vi åpenbart er på vei bort fra temaet. Men for å besvare det som ennå berører emnet først: Nei, han fjernet ikke bloggen før Haugans påpekning. Sannsynligvis slo det ham ikke at noen overhodet kunne tenkes å ta anstøt av “jævla bønder”. Jeg vet at det aldri ville ha foresvevd meg.
Til resten av innlegget ditt, kan jeg vel stort sett bare svare at jeg ikke begriper hvorfor et land, som fra naturens side ikke er tilrettelagt for jordbruk, skal være selvforsynt. Spesielt når det er så begunstiget med byttemidler. Jordbruk i Norge var vel og bra den gang importen hadde så smale kår, men nå? Nei, det…
Jeg bor langt pokker i vold ute på landet selv, men syns det ville være for galt at vi på bøgda skulle gi oss til å mele vår egen kake.
Det er vel sånn omtrent der jeg står, tror jeg nesten jeg må si.
Går så bra så. Bloggverdenen er fin slik, man kan lese ting når man selv vil, man må ikke følge med på alt i sanntid. Og det kan ramle inn en kommentar på slump lenge etter at man selv er ferdig med en sak.
Syns faktisk at det er viktig å være selvforsynt. På samme måte som det er viktig for mennesket å klare seg selv. Har noe med at et levedyktig/bærekraftig samfunn å gjøre. Derfor er debatter som den ene du linket til veldig mye for seg. (Leste bare den siste linken din).
Det skulle ha tatt seg ut om vi gikk rundt og var enige om alt også, da. Akkurat her tror jeg vi har å gjøre med et spørsmål der folks innstilling vanligvis er tuftet på ganske grunnleggende holdninger, at enighet praktisk talt er uoppnåelig.
Selv sliter jeg nok litt med å begripe at “selvforsyning” ikke kan oppnås gjennom handel — med varer vi fra naturens side (og kompetansens, kanskje) faktisk har alle forutsetninger for å sysle med, istedet for halsstarrig trass mot naturen.
Underforstått: Tvi! Er ikke landet tilrettelagt for jordbruk, skal vi fankern skjære meg likevel dyrke det. En holdning jeg aldri kommer til å begripe meg på, når landet og naturen har velsignet oss med ressurser som gir oss fortrinn. Det er dem vi bør konsentrere oss om.
Når vi har noe alle andre vil ha, har vi ingenting å frykte. Heller ikke mangel på mat og andre jordbruksprodukter.
Det er godt mulig jeg er litt vel enkel, men sånn tenker jeg iallfall.
Abonnér på insignifikante oppdateringer
Click flag to subscribe to English Insignificances by email
Nyeste kommentarer
Viktige emner
Linker inn
På Twitter
Blogroll
Google Friend Connect
De nyeste postene
Varm anbefaling:
Mål og mening
Jeg håper imidlertid at det ikke hindrer deg i å ha glede av den. Vi har altfor mange signifikante blogger som det er. Det vi trenger nå, er det motsatte.