Blondinevitsens onde tvilling
Den siste tiden har videoen med Hanne Nabintu Herlands foredrag hos Bistandsnemnda herjet Facebook, blogger og Twitter som en farsott, ledsaget av hånlatter og flir.
Jeg skal være den første til å medgi at jeg kanskje ikke tar henne helt på alvor selv, i den forstand at jeg har funnet henne så pass irrelevant at jeg ikke har orket å låne øre til det hun vil ha frem. Men jeg har sett nok overskrifter til å forstå at hun er en av disse debattantene som liker å kaste frem brannfakler. Jeg kan være slik selv, og har dermed full forståelse for at også jeg finnes for lett etter en tentativ veiing.
I motsetning til meg, sliter imidlertid Herland med en faktor som er noe mer uoverkommelig, nemlig den at hun er kvinne – og dertil blond, ovenikjøpet en blondine som spiller på sin kvinnelighet. Slikt gjør man ikke ustraffet i Norge, noe damen også har fått merke til gagns.
Blondinevitsene hadde sin storhetstid i forrige århundre, men holdningene de bidro til å befeste, lever ennå i beste velgående. Man kan muligens tenke seg at Hanne Nabintu Herland, med den alt beskrevne fremferden, bidrar til å underbygge holdningene til “de pene og blonde”, men alle som har bidratt til latterliggjøringen av hennes person, burde vite bedre. Jeg burde antagelig vite bedre selv, sånn i det daglige, som kan være ordentlig sleivkjeftet i min omtale av fenomener og grupperinger. Jeg holder det ikke engang for usannsynlig at en og annen enkeltperson har vært gjenstand for min harselas. Ta bare prins Behn, for eksempel…
Jeg vet ikke om det er alderen eller hva. Man blir rundere og mykere med årene, både utvendig og innvendig. Hva det nå skyldes, kjenner jeg hvordan jeg vemmes over at en kollektivmobb raljerer med et enkeltindivid. Saklig argumentasjon hadde vært noe annet. Er jeg, gitt at jeg så visst har harselert gjennom årene, jeg også, skinnhellig nå? Eller er jeg bare i ferd med å modnes? Det som i alle fall er sikkert, er at jeg ikke ønsker å være med på heksejakten, hverken mot enkeltblondiner eller -muslimer. Eller, jo… kanskje mot Mahmoud Ahmadinejad. Men det er en forskjell der, er det ikke?
Kjære medbloggere, kjære fjesbokvenner og medtwitrere: Skjerpings, if you please.
Som nevnt oppi lia her, finner jeg Hanne Nabintu Herland for irrelevant til å vie henne synderlig oppmerksomhet. Av samme grunn orket jeg ikke mer enn et par minutter av videoen under, og avskjærer dermed meg selv – helt frivillig – fra enhver berettiget mening om det hun bringer til torgs. Og slik vil det forbli. Men bare så vi har én ting klart: Det fratar meg også retten til å hånflire av henne. For ordens skyld syns jeg ikke jeg ville hatt den retten om jeg visste hva hun står for heller.
Jeg mener, man er ikke nødt til å være uanstendig, bare fordi andre er det. Eller?
Hanne Nabintu Herland’s beryktede foredrag from Ole I. B. on Vimeo.
Foto: Hanne Nabintu Herland, forfatter, samfunnsdebattant og religionshistoriker. Fotograf: Paul Bernhard
Takk for ditt forsvar av ytringsfriheten. Argumenter må gå mot argumenter. Jeg er enig i det neste Herland kommer og mye av det hun sier representerer den tause majoriteten i Norge. Det er endingens vind over befolkningen og Det er millioner som står bak mange av Herlands argumenter. Sjikane og drittslenging må ut og saklig debatt inn!!!
Det skulle bare mangle, om ikke Hanne Nabintu Herland, som enhver annen, skulle få slippe til orde, Janike G.
Men nå er det ikke primært det bloggposten handler om. Tvert om syns jeg samfunnsdebatten hadde vært mer tjent med at Herland ble tiet ihjel enn at hun ble forsøkt gjort til latter, slik vi har sett denne siste uken.
Jeg er nemlig også blant dem som blir ille berørt over Herlands resonnementer — eller mangel derpå, men blir nok enda flauere over folks åpenbare mangel på folkeskikk.
Som ansvarlige voksne, lærer vi barna våre at det er stygt å peke (fortrinnsvis på folk som muligens skiller seg noe ut). Hvis det er en holdning vi ønsker å formidle til våre barn, får vi jammen meg også prøve å gå foran, som gode forbilder, ikke gi oss til å hånflire av en kvinne vi anser mer eller mindre “tilbakestående”, slik man får inntrykk av, når man leser Herland-kritikken.
Det verste er at mange av dem som står bak den verste harselasen, er såkalt politisk korrekte opinionsledere, noe som bare bidrar til å gjøre det hele desto mer pinlig.
I dag er jeg bare flau. Grundig flau.
Gode tanker.
Jeg vil påpeke to ting for min egen del.
1) Såvidt jeg har forstått ble HNH betalt av offentlige midler for å holde foredraget. Da mener jeg man må tåle endel mer kritikk enn ellers.
2) Om jeg satt i forsamlingen, så tror jeg jeg ikke ville unngått å hånle av resonementene hennes (eller mangel på sådanne). Det gjør meg kanskje til en som mangler folkeskikk. Men det er vanskelig å styre lattermuskelen.
Når det er sagt er jeg enig i at det er ingen unnskyldning for å bruke billige vitser om utseende etc.
Hei, Morten.
Du får heller tilgi at jeg gyver litt hastig løs på besvarelsen. Jeg trodde kanskje også at Bistandsnemnda var en offentlig affære, men er, ifølge nemndas eget nettsted:
Jeg føler meg ellers rimelig sikker på at du ville ha klart å holde styr på lattermuskelen, hvor fristende det enn måtte være å bryte ut i frenetisk hiksting. Jeg må medgi at jeg kanskje hadde ansett det en utfordring selv, men jeg har, tro det eller ei, vært ute for verre.
Når det er sagt, gjør hun det så visst ikke enkelt for seg selv.
I følge han som inviterte HNH var foredraget finansiert av penger fra Norad. Såvidt jeg forstår en del av bistandsbudsjettet altså. Mulig jeg tar feil. Om jeg har rett er det dog betimelig å spørre hvordan norsk bistandspolitikk blir bedre av HNHs deltakelse.
Fint at du har større tiltro til folkeskikken min enn meg
Det slo meg også etterpå, Morten, at pengene nok kommer noensteds fra, mest sannsynlig, som du påpeker, Norad. Men slik er det vel med hele organisasjonslivet.
Mye taler for at organisasjonen nå angrer seg. Eller som Jørn Lemvik i Bistandsnemnda selv uttrykker det:
Jeg vil tro at honoraret ikke var av det helt ublu slaget (i så fall ville vi trolig hatt en reklamasjonssak på bordet også).
Altså, jeg har allerede for lenge siden erklært min kjærlighet til Herland: http://beatesrasteplass.wordpress.com/2009/12/22/jeg-tror-jeg-elsker-hanne-nabintu-herland/
Og jeg har sett hele foredraget, sammen med ungene, og det avstedkom en veldig fruktbarn samtale om forskning, korrelasjon vs årsak og virkning, om demagogi og ikke minst en del kommentarer fra ungene ala “Slutt å klage på samfunnet sier hun – men er det ikke akkurat det hun driver med da?”
Jeg er ganske var på hets av folk og grupper i media og på nett, men av en eller annen grunn opplever jeg en del av det som skjer nå annerledes. Jeg ler, og jeg ler høyt, hun gjør meg i godt humør og veldig munter, og jeg synes hun er fantastisk.
Men måte argumenter med argumenter? I det timeslange foredraget fnt jeg ingen argumenter å si noe på, for det hun sa ga overhode ikke mening. Dvs, det som ga mening var at hun syntes at mange av oss er forferdelige mennesker. Hun er voldsom kritisk i det hun sier om andre, hun bedriver ren hets av en mengde mennesker og grupper, og det meste av denne kritikken er ment å ramme folk som meg – som ikke mener at vi styres av et marxistleninistisk diktatur.
Hun skryter hemningsløst om at så mange har sett videoen, og tar det til inntekt for at folk er enig med henne. (Se verdidebatt og fjesbokprofilen hennes), hun lager en rekke forklaringe på hvorfor videoen er tatt vekk fra nettet. Hva skal man da gjøre annet enn å le?
Du sier man bør tie henne igjel. Vet du, jeg synes ikke det er hakket bedre enn å le. Og jeg tror faktisk hun selv heller vil bli ledd av enn å bli tiet ihjel. Jeg synes ikke hun er verd stor oppmerksomhet personlig, og forstår ikke hvorfor hun får så mye plass, men at folk lar seg provosere og sier det har jeg mer forståelse for her enn med mange andre.
Nå har vel Herland strengt tatt gitt uttrykk for at hun tåler harselasen, men jeg tror ikke alltid det er slik. Her kan det selvfølgelig innvendes at enhver som stikker hodet frem, må tåle steken.
Premissen i den påstanden er at vedkommende faktisk tåler steken — noe det ikke nødvendigvis går noen automatikk i.
Men først og fremst handler denne bloggposten om den utbredte mangelen på regulær folkeskikk. Før om årene kunne redaktørene holde slikt i sjakk. Der har du en av nedsidene ved at alle kranene ble skrudd opp, i de sosiale mediene.
Jeg er enig. Men jeg er litt usikker på hva man skal gjøre. Det var ikke annerledes før, problemet er at det man før sa på kafeen eller i lunsjpausen nå blir utrykt på nett – og at det blir så synlig og så ekstremt mye mer synlig for den som rammes.
Det som skjer er jo bare at folk snakker som de ville hvor som helst ellers i en offentlig setting.
Og en ting til, det er jo ikke noen som står for _mye_ kritikk, men det er noen få kommentarer herfra og derfra som tilsammen blir som en storm. Jeg kan ikke se at noen enkelte har vært så veldig stygge med Herland.
Vi får vel bare slå oss til tåls med at det er en slik verden vi har fått. Eller? Ta bare Kari Jaquesson-utspillet og den siste bloggposten min.
Når pressen kan holde på slik, bør vi ikke undres over at også leserne oppfører seg som bøller. I alle fall om vi skal tillegge pressen en slags oppdragende effekt.
Måtte bare dele denne, i anledning rabalderet:
Jeg sliter med argumentasjonen. Jeg ler meg fillete av henne og argumentasjonen. Argumentasjonen er jo naturligvis hentet fra en planet jeg ikke har adgang til.
Hun tar seg selv dertil så høytidelig at jeg må le. Og jeg synes alldeles ikke at hun har krav på å bli tatt alvorlig. Jeg synes jeg er i min fulle rett til å le så tårene renner.
Hun har frivillig valgt å opptre i offentligheten og blottlegge sine analytiske ferdigheter. Eller mangel på sådant.
Jeg har intet behov for å nekte henne å uttale seg, om noe som helst. Men å ta henne på alvor? Aldri i livet. Der setter jeg grensen.
Beklager det trege svaret, Pål. Det skyldes dels at jeg har lurt fælt på hvordan jeg skulle ordlegge dette, dels at det rett og slett har vært svinetravelt.
Men altså… Nå kjenner jeg deg som et empatisk menneske, og antar at du tar utgangspunkt i at HNH er mentalt på høyden. Hadde det vært tilfellet, syns vel kanskje jeg også det måtte være lov å trekke litt på smilebåndene, men jeg kan bare ikke få meg til å tro at det forholder seg slik.
Min reaksjon handler om noe så elementært som at det ikke er pent å peke på eller le av mennesker som sliter, om du skjønner hva jeg mener.
Da skjönner jeg tanken din bedre Jarle, om du ikke tror hun er mentalt oppegående. Men igjen, det er jo en langt “styggere” ting å si i all offentlighet enn å ta henne på alvor i betydningen at man tror hun er like til stede som deg og meg.
Jeg tror det siste, i likhet med alle de som er helt enige i det hun har å komme med. Og tankene hennes er jo helt greie de, hun virker bare som Pål skriver en svärt selvhöytidelig person som er ekstremt dårlig på logisk argumentasjon. Som et lite eksperiment har jeg latt folk i familien lytte til det hun sier, og reaksjonene er omtrent de samme fra alle – det hun sier gir ikke mening fordi det henger ikke sammen. Moren min trodde forövrig at hun parodierte noen, og at hun tullet.
Der har du også bakgrunnen for at jeg nølte så lenge med å besvare Påls kommentar, Beate. Vi er opplært til at psykiske lidelser er stigmatiserende, mens de fysiske ikke er det.
Jeg må tilstå at jeg ikke helt ser det slik, men er klar over at det er en gjengs oppfatning — derav vegringen. Jeg håper forresten du bærer over med meg når jeg hevder at alle som har pekt nese, gitt uttrykk for hvor hakkende, spinn, tussete gæren damen er, også mener just det. Og hvis så: Hvorfor peke? Hvorfor le?
Det forekommer meg så rått, men likevel så betegnende for samfunnet vi lever i.
Når noen tror at en som ønsker å bli tatt på alvor, egentlig parodierer, er jeg redd det er grunn til å frykte for vedkommendes mentale helbred. At sjelelige plager skal være forbundet med større stigma enn de kroppslige, er en tankegang vi må bort fra, fortere enn fy.
Uavhengig av den mentale tilstanden, forblir det uhøflig å le av folk. Med, javisst. Av? Ikke på frågan. I alle fall ikke i offentlighet, i den hensikt å lokke resten av den nettsosiale entouragen med på hånlatteren.
Sorry, men jeg velger min egen lille verden i dette spørsmålet.
Hm. Jeg fölger deg ikke her.
För det förste, jeg mener ikke at psykiske problemer er stort annet enn fysiske. (Ikke minst fordi jeg tror at kropp og sjel hörer sammen, og at det ikke skiller stort hvor det er vi knekker sammen når vi blir syke. Om det er hjerte eller det mentale kan det väre like fysisk begge deler.)
Men det jeg mener er galt er å gi andre en diagnose. Om du sier at jeg har brukket et ben, så kan jo alle se at det er feil. Sier du at jeg er mentalt syk – og verken jeg eller legen min kjenner oss igjen i det så er det allikevel verre å gå i rette med. Å si om noen at de har et mentalt problem for på den måten å diskvalifisere dem fra debatten er ganske så grovt, mener jeg.
Det er et par mennesker som i mange år har värt en del av samfunnsdebatten i Norge, som jeg har lurt på er i ferd med å utvikle alzheimer eller eller, fordi de fra å väre svärt logiske og gjennomtennkte plutselig ser ut til å “miste grepet” på en måte som ikke stemmer med hvordan de tidligere uttrykte seg. Da har jeg holdt munn, og gjort som du har sagt, forsökt å bidra til å tie det vekk. Men om jeg skulle skrevet i boggen min “ikke ta disse på alvor, jeg tror de er i ferd med å bli gale” så mener jeg det er et ganske så stort overtramp mot disse.
Herland har en form som virker parodisk, men hun er ikke verre enn mange andre. Noen har sammenlignet henne med enkelte predikanter, og jeg tenker de har rett. Hun har en form som er ganske fremmed for mange av oss, men ikke alle.
Ja, det er for mye drittslenging, her og mot andre i norsk debatt, og det er plagsomt og fordummende. Men Herland vil inngå i dagens debatt. Hun vil väre en stemme som gjör noe. Hun går i möte med hver og en av oss og utfordrer oss både ganske krevende, provoserende og vil bli regnet med. Hun er ikke en som uforvarende “plumper uti”, en som i jobbsammenheng har stått i et umulig valg, eller bare et valg som kom dårlig ut og blir hengt ut for dette. Hun er ikke blitt hengt ut for sin lederstil, sine tabber eller fordi hun ikke gjorde jobben sin bra nok.
Hun blir hengt ut fordi hun vil ha et svar og dette var svaret folk flest fant å gi.
Jeg påstår ikke at HNH er mentalt syk, Beate. Det har hverken jeg eller alle der ute som faktisk har hevdet at hun er det, noe som helst grunnlag for å hevde.
Jeg mener kun at det, både i tvilstilfeller, når slik sykdom er fastslått, og når en person beviselig ikke har den, er uhørt å gjøre andre mennesker til latter. Kort sagt: at det alltid er uhørt. Når det, som i dette tilfellet, likevel er sådd tvil om just det spørsmålet, er det desto større grunn til å utvise aktsomhet. Jeg beklager at jeg ikke utdypet.
En naturlig konsekvens av tankerekken i avsnittet over, er likevel at et helt samfunn ikke under noen omstendigheter gjør et enkeltindivid til allmenn latter.
Jeg ser på hva jeg selv skriver, og må fastslå at jeg har utviklet en nær kvalmende anstendighet/sensitivitet på dette området, men jeg står inne for den. Anstendighetsfundamentalismen er nok først og fremst en motreaksjon på en presse (og dets følgere, utlagt: leserne/samfunnet) som er gått fullstendig bonkers.
Liksom deg har nok også jeg først og fremst mistenkt kulturforskjeller som årsak til vår oppfatning av HNH.
Avslutsningsvis skriver du:
Ja, det var visst svaret folk hadde å gi. Med henvisning til det jeg skriver om samfunnsutviklingen over, må man nesten ty til latinen: Quid erat demonstrandum.
Og det er fryktelig, fryktelig pinlig. Mer for resten av oss enn for HNH, faktisk.
Jarle, du skriver:
“Min reaksjon handler om noe så elementært som at det ikke er pent å peke på eller le av mennesker som sliter, om du skjønner hva jeg mener.” …og fortsetter ved å bruke begrep som “psykiske lidelser” i diskusjonen.
Jeg har lest mange vidløftige kommentarer om Hanne Nabintu Herland, men dette er en av de kan oppfattes som å trampe langt over streken.
Vi har alle våre egne oppfatninger om hva som er normalt, og hva som er smart eller dumt, og at noe kan være sprøtt. Derfra er det et langt skritt til å komme med antydninger om en slike diagnoser du nevner. Selv om du omhyggelig passer på å begrense antydningen til at du kun holder muligheten åpen, og ikke har påstått at hun er syk så kan nok dette oppfattes som en retorisk unnamanøver i det som er et grenseland mellom simpel herketeknikk og grove krenkelser. Selv om det sikkert ikke var din intensjon å havne der.
Nå vel, er det noe som antagelig er allmengyldig for menneskelig kommunikasjon så er det at vi ganske regelmessig misforstår hverandre.
Hva gjelder Herland og denne diskusjonen så kan man jo reflektere over hvorfor H.C. Andersen lot sannhetens ord komme fra barnemunn i Keiserens nye klær. Dessverre er en del av reaksjonene på Herland-videoen barnslige i mer enn en forstand, men såpass forskjellige er mennesker i tenkemåte og atferd at det ikke burde overraske noen.
Jeg medgir at bruken av halehenget “[…] om du skjønner hva jeg mener” har en uheldig effekt, Håkon — som om jeg forsøkte å insinuere noe, på nedrigste vis. Et uheldig forsøk på å åpne for en mulighet jeg vegret meg for å gi uttrykk for, simpelthen, og jeg tar kritikken.
Det var også bakgrunnen for at det tok meg en hel dag å besvare Påls kommentar. Å åpne for den utenkelige muligheten, som én av flere, bød meg, av kulturelle årsaker sterkt imot, men Påls kommentar kunne tross alt heller ikke stå ubesvart.
Slik jeg ser det, forholder det seg på ett av tre mulige vis:
Hva det korrekte svaret enn måtte være, vemmes jeg over den kollektive responsen.
Det var i grunn alt, egentlig.
Tja, jeg bruker en fjerde forklaringsmodell som enkelt og greit er at vi mennesker har kan ha så forskjellig tenkemåte, væremåte og ikke minst politisk eller ideologisk ståsted at det gjerne kan utfordre hva den enkelte av oss oppfatter som “normalt” fra et ståsted i trygg nærhet av ens egen navle.
Et spørsmål som kan stilles i en diskusjonstråd som denne er om vi ikke bør forholde oss til reaksjoner på Herlands foredrag på noenlunde samme måte som vi forholder oss til Herlands foredrag.
Ja, det syns jeg da virkelig — som svar til spørsmålet du stiller avslutningsvis:
Holdningene Herland bringer til torgs, vemmer meg antagelig like mye som reaksjonene, men hånlatter passer veldig dårlig inn i eget reaksjonsmønster, er jeg redd.
Samtidig ser jeg, som jeg skrev i selve posten, slik på henne, og klarer dermed heller ikke å mobilisere den store forargelsen:
Derfra til å benevne henne fullkomment bananas derimot, er vel et stykke vei.
Abonnér på insignifikante oppdateringer
Click flag to subscribe to English Insignificances by email
Nyeste kommentarer
Viktige emner
Linker inn
På Twitter
Blogroll
Google Friend Connect
De nyeste postene
Varm anbefaling:
Mål og mening
Jeg håper imidlertid at det ikke hindrer deg i å ha glede av den. Vi har altfor mange signifikante blogger som det er. Det vi trenger nå, er det motsatte.