Kriminell praksis i Dagbladet
Jeg tror kanskje ikke jeg har tall på alle gangene pressens salgsiver har resultert i overtramp, så grove at noen hver overveldes av trangen til å fly i fakkeltog til Akersgata (billedlig talt, ettersom det bare er VG som fortsatt holder stand i gaten). Men i dag tok Dagbladet virkelig kaka, til de grader at jeg faktisk føler meg kvalm, noe jeg for øvrig mener helt bokstavelig. Og her er bakgrunnen, sakset fra Dagbladets ingress (anonymiseringen, som naturligvis er fåfengt, nå som hele landet kjenner identiteten, er utelukkende prinsipiell):
I fjor ble N.N. (34) dømt for grovt bedrageri av 12 [sic] kvinner. Nå er han nok en gang på jakt etter godtroende kvinner via internett. Uheldigvis for N.N., traff han på et tidligere offer.
Jeg ble sittende målløs. Over at noen kan holde på slik, javisst, men først og fremst over at avisen ikke anonymiserte mannen.
Dersom Dagbladet, etter å ha blitt gjort oppmerksom på mannens aktivitet, ikke vant politiets gehør for at ny etterforskning burde finne sted, kunne man til en viss grad forstå behovet for å beskytte mulige ofre på denne måten. Men det er lite som tyder på at at avisen har kontaktet politiet i sakens anledning. Tvert om har de henvendt seg til den tidligere gjerningsmannens (som for øvrig har sonet sin straff) advokat, som gir avisen dette svaret (sakset fra db.no):
Dagbladet bør overlate etterforskning av eventuelle straffbare forhold til politiet/påtalemyndigheten. Etter å ha gjennomgått de opplysninger som Dagbladet har presentert, er det min bestemte oppfatning at det ikke er noe i denne saken som indikerer at det dreier seg om straffbare forhold begått av min klient. At Dagbladet eventuelt ønsker å «blåse» opp denne saken antas å ha sammenheng med ønske om økt opplag/salg. Dette får stå for avisens egen regning. Utover dette har man fra denne side ingen kommentar.
Noe advokaten selvfølgelig har evig rett i.
Ja, det er all grunn til å mistenke at mannen er “på galeien” igjen, men å gå ut med fullt navn, slik Dagbladet nå gjør, uten fnugg av bevis for at så er tilfellet – utover at han altså er i gang med å “sjarmere” igjen (noe som, så vidt jeg vet, ikke er straffbart).
Det er ikke første gang Dagbladet henger ut den aktuelle mannen. Førstesiden til høyre er fra 12. juli 2007 (min prinsipielle “sladding”).
Dette er en sak for politiet, om de finner grunnlag for etterforskning. Pressen kan ikke gjøre seg til påtalemakt, jury og bøddel på denne måten. Det er et spørsmål som opptar meg sterkt dette, og det er ikke første gang jeg har reagert spontant:
- En nødvendig(?) påminnelse – 17. mai 2009
- Norge dømt i Strasbourg – 10. april 2009
- Medie- og samfunnsforråelsen fortsetter – 10. desember 2008
Det begynner å bli lenge siden jeg hadde mitt daglige virke i pressen nå, så pass at jeg i mange år har overveid å sløyfe journalistbetegnelsen, var det ikke for at journalistikk fortsatt utgjør en vesentlig del av arbeidsdagene. Men med dette overveier jeg ikke kun å sløyfe stillingsbetegnelsen, jeg kunne godt tenke meg å endre den, til anti-journalist, om det ikke innebar så mange slitsomme forklaringer.
Det skulle undre meg om ikke Dagbladet går på en fryktelig lei smell denne gangen. Og da tenker jeg ikke på tannløse PFU. Her snakker vi strafferettslige ærekrenkelser.
Tja… jeg klarer virkelig ikke å engasjere meg i denne saken. Joda, Dagbladet har sikkert brutt en og annen regel – personlig er jeg av den oppfatning at personer som er dømt for en forbrytelse gjentatte ganger, har et bevist potensiale for å gjenta lovbruddene, og når de da starter opp igjen med samme fremgangsmåte som de tidligere har benyttet til å begå lovbrudd… så er vel sannsynligheten stor for at de “er på galeien igjen”?
Det var da dette med å forhåndsdømme uskyldige mennesker, og alt dette her – joda, pressen har ikke akkurat sin sti veldig ren med slike ting. Og har denne mannen gjort noe ulovlig denne gangen? Ikke foreløpig, virker det som. Betyr det at det er helt unødvendig å gå ut med navn? Tja, blir mitt svar her. For min del gir jeg beng – at fyren i det hele tatt klarer å holde på slik han gjør er meg fullstendig uforståelig – uansett – kunne det holdt med en faksimile av nettprofilen? Evt. et hint til firmaet mannen har opprettet, kanskje? Ikke vet jeg – personlig er jeg egentlig bare glad til når pressen IKKE sladder / anonymiserer gud og hvermann – det eneste som skjer er at enkelte finner ut kjapt hvem dette er, rett og slett fordi de har lyst, eller har sett bildet før, e.l. (ref. lommemannbildene) – og da blir hele greien poengløst. Dessuten, ettersom Dagbladet hadde skrevet om mannen før, og hadde tatt med navnet allerede den gangen, så ville jo en link til egne artikler ført til at navnet stod der.
Jeg skjønner din prinsipielle innstilling, men føler at dette er feil person / sak å bli oppbrakt over.
Jeg er helt enig i at det er liten grunn til å vise mannen sympati. Eller… slikt vet man vel egentlig aldri (jeg tenker naturligvis på det psykiske aspektet). Dagbladets håndtering av denne saken var mildest talt tvilsom, helt uavhengig av skyldspørsmålet.
Nå ser jeg at mannen ble arrestert forleden, noe som sikkert er det beste for alle parter, ham selv inkludert.
Jeg vil tro at Dagbladets offisielle motivasjon for å navngi, med store bilder, var hensynet til potensielle ofre, altså preventiv — et argument som åpenbart ikke holder vann når de fortsetter navngivelsen (og billedbruken), også etter pågripelsen.
(Når jeg skriver “[…] Dagbladets offisielle versjon, er det naturligvis fordi den egentlige motivasjonen er hensynet til løssalget).
Jeg er med andre ord ikke oppbrakt over at akkurat N.N. ble utsatt for Dagbladets outing, men at de overhodet driver med slikt — og fortsetter med det, også etter at den offisielle begrunnelsen (den preventive hensikten) ikke lenger har noen verdi.
Symptomatisk nok var jeg, da jeg så denne førstesidehenvisningen på db.no i dag, nesten helt sikker på at oppfordringen “Sjekk verstingene her!” betyr at avisen byr på en fortegnelse over gjeldsslaver, med navn og adresse:
Rett nok har jeg ikke sjekket selv, men lenken er kopiert fra forsiden, om noen skulle føle seg fristet.
Abonnér på insignifikante oppdateringer
Click flag to subscribe to English Insignificances by email
Nyeste kommentarer
Viktige emner
Linker inn
På Twitter
Blogroll
Google Friend Connect
De nyeste postene
Varm anbefaling:
Mål og mening
Jeg håper imidlertid at det ikke hindrer deg i å ha glede av den. Vi har altfor mange signifikante blogger som det er. Det vi trenger nå, er det motsatte.